Norge, du må ikke sove

Jeg sitter her i senga mi, med en kaffekopp i den ene hånden, og penn og papir i den andre. Jeg må få ut litt frustrasjon, fordi det er en tikkende vekkerklokke som står på nattbordet og Norge har slumret litt (alt) for mange ganger.

Verden er urettferdig, mennesker er egoistiske og jeg nekter å være en del av det lengre. I oktober skulle jeg tilbragt en uke i Palestina og Israel. Jeg hadde satt meg godt inn i situasjonen, og var forberedt på en uke med nye inntrykk, mye følelser og sterke historier. Jeg hadde kjøpt kritt, såpebobler og fargeblyanter som jeg skulle dele ut til barna i flyktningleiren Aida. Jeg var så klar som man kan bli for en slik reise, men denne turen ble aldri noe av. To dager før avreise, fikk vi vite at det var for farlig å reise ned. I dagene som fulgte, var nyhetsbildet preget av drap, skyting, selvmordsbombing og kaos i Palestina og Israel. Det knuser hjertet mitt att uskyldige mennesker jeg skulle bli kjent med, har blitt drept. Det får meg til å gråte at jeg ikke kan gjøre noe som helst for å hjelpe dem. Jeg får vondt inni meg når jeg vet hvor urettferdig alt er og at det like gjerne kunne vært meg.

Vi har det så utrolig bra. Vi har det for bra. Vi har glemt hvordan det var før oljeeventyret begynte i 1969. Hvordan det var å slite, leve i et land med ustabil økonomi, dårlige levestandarder og manglende offentlige tilbud. Vi har glemt at flere tusen reiste over til Amerika for å finne lykken og at vi rømmet til England og Sverige under andre verdenskrig. Vi har glemt at vi har vært i samme båt selv.

Hvor ble den gjestfriheten som vi viste flyktningene fra Balkan på 90-tallet av? Hva har skjedd med oss? Mange sier at flyktningene aldri kommer til å reise hjem igjen når vi først slipper de inn i landet, men bare se til Balkan, hvor flertallet av de som kom til Norge, nå har dratt hjem. Hvorfor skulle ikke flyktninger fra Syria gjøre akkurat det samme? Og båtflyktningene fra Vietnam – ingen sa ”la dem drukne”?

Det er så lett å tenke på tall, tenke at disse 8000 bare er utgifter som vi ikke ønsker å påta oss. I media blir flyktningene fremstilt som et problem, men det er jo helt galt. Det burde jo bli sett på som et privilegium at mennesker ser til Norge og ønsker å bo her. Jeg blir stolt over landet mitt da, men den stoltheten forsvinner fort når jeg leser om statsråder som ønsker å stenge grensene og sende flyktningene hjem igjen. Hvor ble medmenneskeligheten av?

Det man ikke kommer på, er at disse 8000 er mennesker, som er like mye verdt som meg og deg. De har familie, de hadde et hjem og det eneste håpet de har lenger er å få bevare livet sitt. Det var da ikke deres ønske at hjemlandet skulle bryte ut i krig.

Mange sier at vi må hjelpe dem der de er, fordi vi har sprengt kapasiteten her hjemme. Hvis vi har sprengt kapasiteten, hva har da Tyrkia gjort, som har tatt imot over to millioner syriske flyktninger? Hva har allerede kriserammede Hellas gjort da? Og kapasiteten i nærområdene, over 4,6 millioner flyktninger har reist over til nabolandene Jordan og Libanon. Det er nesten like mange flyktninger som innbyggere i Norge.

Norge det er på tide å stå opp og ta ansvar. Vi må våkne og se lengre enn til svenskegrensa. År etter år er vi kåret til verdens beste land å bo i, la oss vise vårt fantastiske land til våre medmennesker også. Mange har flyktningene har høyere utdanning og mange ressurser, la den bli med på velferden og bidra. Jeg ønsker at vi står sammen om dette. Jeg ønsker at vi flagger og feirer når vi skal ønske 8000 syriske flyktninger velkommen til verdens beste land. La oss vise solidaritet for våre medmennesker!

Anna Tangen Eide

Juniorrådgiver for Utdanning

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *