Girls get equal

Med dagens tempo, vil det ta 200 år før verden er likestilt. Det er ikke bra nok! Mange steder i verden blir jenter sett på som mindre verdt enn gutter, og får derfor kortere utdanning, giftes bort som barn, og blir i større grad utsatt for voldtekt og vold. Behovene undertrykkes, rettighetene blir ikke oppfylt og stemmene blir ikke hørt. Det er på tide at vi setter likestilling på programmet, og får opp tempoet.

 

Her i Norge har vi tjent mer på kvinner i arbeid enn det vi har gjort på olje, og derfor vet vi hvor viktig likestilling er. Uten kvinner i jobb, sinkes den sosiale og økonomiske utviklingen i hele samfunnet, og både ressurser og skatteinntekter går tapt. Om verden skal nå FNs bærekraftsmål innen 2030, trenger vi at alle bidrar, og da sier det seg selv at vi ikke kan utelate halve befolkningen. Det er ikke bare rettferdig at alle skal ha muligheten til å oppnå sitt fulle potensiale, det legger også grunnlaget for en mer fremgangsrik verden. 

 

I dag bor en million kvinner i land hvor det ikke finnes lover mot seksuell vold i hjemmet. 117 land tillater barn å gifte seg. I 18 land trenger gifte kvinner tillatelse fra mannen for å jobbe. I 17 land må kvinner ha tillatelse fra mannen for å forlate hjemmet. Ti land har lover som tydelig sier at mannen ikke kan straffes for å slå kona. Fem land i verden har totalforbud mot abort. Dette er noen av mange eksempler på lover som tar fra kvinner trygghet, og som innskrenker deres muligheter til å lykkes.

 

Men det kjønnsdiskriminerende mønsteret vi ser i mange land i dag, dreier seg ikke bare om mangel på lover og rettigheter. Det handler også om dypt forankrede holdninger og verdier som ikke har blitt utfordret nok. Det finnes ikke et enkelt svar på hvordan vi kan reformere kvinnesynet i et helt samfunn, men først og fremst trenger vi å spre kunnskap rundt hva likestilling faktisk er og hva det kan bidra til. 

 

Derfor skal vi i URO sette likestilling på agendaen i høst. Sammen med ungdommer fra hele landet skal vi på skolebesøk, stå på stands og holde stunts i hele Norge, for å spre budskapet om at likestilling er like aktuelt i dag som det var for 20 eller 50 år siden. Vi mener at norske politikere må sette opp tempoet, slik at vi kan nå bærekraftsmål fem; Likestilling mellom kjønnene.

#WomenHumanitarians

 

I dag hedrer vi kvinners arbeid i humanitære kriser verden rundt. Kvinnelige hjelpearbeidere er ofte de første som kommer til og de siste som forlater kriseområder, og mange tar på seg de aller mest krevende oppgavene. Dessverre har det globale samfunnet alt for lenge undergravet kvinners bidrag i humanitært arbeid.

I dag, 19.august, er verdens humanitære dag. FN-dagens formål er å belyse det ufattelige behovet for humanitær hjelp i verden i dag og løfte det viktige arbeidet hjelpearbeidere utfører verden over. I tillegg er det en gyllen mulighet til løfte situasjoner og mennesker i kriser som desperat trenger humanitær hjelp. I år er tematikken #WomenHumanitarians – fordi kvinners arbeid i kriser fortjener å hedres.

Kvinner utgjør en stor andel av humanitære arbeidere, og de fortjener å anerkjennes. Skal vi løse globale kriser og løfte viktigheten av humanitær bistand til de som trenger det aller mest, kan ikke halve befolkningen utelates. Vi i URO har løftet ungdom i humanitære kriser sine behov og rettigheter i år. Det er krise å ikke prioritere ungdom i kriser, og kvinnelige humanitære arbeidere er en helt essensiell del av å oppnå dette. Verden er helt avhengig av den utrolige innsatsen kvinnelige humanitære arbeidere legger i arbeidet sitt – noen ganger med livet som pris.

I dag løfter og feirer vi det uvurderlige arbeidet #WomenHumanitarians har gjort og fortsetter å gjøre i verden i dag – er du med oss?

Kamilla Elisabeth Engebretsen, juniorrådgiver for SRHR

Menneskehandel – hva kan vi gjøre?

Menneskehandel har blitt anslått som den tredje mest innbringende illegale handelsvirksomheten i verden, etter ulovlig handel og smugling av narkotika og våpen. Menneskehandel er en slaveri lignende virksomhet der mennesker blir utsatt for frihetsberøvelse og utnyttes grovt.  Dette bryter med grunnleggende menneskerettigheter og er grov kriminalitet som rammer ofrene svært hardt. Når vi hører om sånne forferdelige ting som skjer i verden, er det ofte at vi spør “men hva kan vi gjøre?” Det er et godt og vanskelig spørsmål.

30. Juli er verdensdagen mot menneskehandel. Dette er en dag som fokuser på menneskehandel og det faktum at det fortsatt skjer i verden og at det må gjøres noe med. FN har regnet ut at det er rundt 21 millioner mennesker som er utsatt for menneskehandel og av disse er 79 prosent kvinner og barn. Ifølge UNICEF er handel med barn en stadig større del av en kriminell industri som baserer seg på misbruk og utnyttelse. 

Menneskehandel er frihetsberøvelse. Mennesker tvinges til å utføre arbeid og tjenester ved bruk av vold og trusler. Ofre for menneskehandel kan bli utnyttet til prostitusjon, tvangsarbeid, tigging, krigstjeneste i et fremmed land eller til og med organhøsting. Å frarøve et annet menneskes frihet er et alvorlig brudd på menneskerettighetene. De som blir utsatt for menneskehandel får livet sitt ødelagt og mister friheten til å bestemme over eget liv og forfølge sine egne drømmer.  

Menneskehandling er et stort problem i mange land og det forekommer også i Norge. Det er en økende bevissthet og en bevegelse rundt om i verden for å stoppe menneskehandel. Så hva kan vi som vanlige mennesker gjøre for å stoppe dette? Hvilke små grep kan vi alle bidra med i kampen mot menneskehandel? En av de viktigste og “enkleste” tingene vi kan gjøre er å passe på at vi ikke bidrar til menneskehandel eller barnearbeid når vi kjøper noe. Du kan dobbeltsjekke hvor varene kommer fra og vi forbrukere kan stille krav til de som produserer varene vi kjøper. Noe annet man kan gjøre er å donere til organisasjoner som jobber mot menneskehandel og barns rettigheter.  Man kan også snakke med venner og familie for å øke oppmerksomheten rundt temaet. Poenget er at du alltid kan gjøre noe hvis du vil. Du må bare finne ut hva, og hvordan du kan bidra på din måte. Vær med og gjør en forskjell du også!

https://www.fn.no/Om-FN/FN-dager/Kalender/Verdensdagen-mot-menneskehandel?fbclid=IwAR0jwLBiYM1JweQBJvKnQhqdaqJICua6mAGYqGN_Vt6-2KRiJ8u2i4EPVk8

Felttur til Uganda

Introduksjon:

Natt til 25.februar la vi ut på det som skulle bli en lang og fantastisk reise. Vi skulle til Uganda, et lite land i kjernen av Afrika. Programmet var tettpakket og spennende, og reisen ville bli både lærerik og utfordrende. Vi skulle møte ungdom i flyktningleir, og Ugandiske URO.

Baktanken var at vi skulle jobbe med ungdom i krise om deres behov og rettigheter. UROs vårkampanje handler om akkurat dette, med et spesielt fokus på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR). Dette omhandler bl.a. retten til å bestemme over egen kropp og seksualitet, og er en grunnleggende menneskerett. Dessverre ser man at SRHRen blir sterkt svekket i kriser, spesielt blant unge. Og ikke nok med det! Ungdom blir heller ikke hørt, prioritert eller inkludert i kriser. De er en stor og utsatt gruppe, men blir utelatt likevel. For oss har dette, etter de mange diskusjonene og arbeidet vi hadde med ugandisk ungdom, blitt et soleklart faktum.

DAG 1: Mandag 25.februar

Det første døgnet gikk med til reising. Flyet fra Gardermoen gikk ALT for tidlig på morgenen, og etter å ha mellomlandet i Amsterdam og Kigali (Rwanda), landet vi endelig i Ugandas hovedstad: Kampala. Luften var tørrere og varmere enn den kjølige, norske februarluften, og vi ble møtt med duse farger og natt. Selv da vi kjørte timesvis gjennom Ugandas gater, og forbi Victoriasjøen, føltes det uvirkelig at vi endelig var i Uganda. Vi ankom hotellet godt over midnatt, og etter et helt døgn med reising var vi fulle av forventninger, og klare for morgendagen.

 

 

 

 

DAG 2: Tirsdag 26.februar

Vi sto opp tidlig og spiste frokost på hotellet, før vi reiste videre til Plankontoret i Kampala. Der fikk vi en god innføring i Plan Ugandas arbeid: hva de jobbet med, hvorfor det var viktig, og hvordan de jobbet med det. I tillegg møtte vi vår kommende ledsager og reisekompis for de neste 6 dagene, Dennis, som koordinerer Kampalas URO. Sammen reiste vi videre tvers gjennom Uganda, fra Kampala i sør til Koboko i nord. Bilturen var lang, varm og støvete, men også utrolig vakker. Vi kjørte gjennom en nasjonalpark hvor vi så dyr som elefanter, flodhester og giraffer. I tillegg stoppet vi ved en gedigen og nydelig foss, og vi fikk virkelig sett hvor vakkert Uganda er. Etter 12 timer med reising ankom vi Koboko helt nord i Uganda, en by i nærheten av flyktningleiren vi skulle være i de to neste dagene.

 

 

 

 

DAG 3: Onsdag 27.februar

Ikke ulikt tidligere dager sto vi opp tidlig (dette blir nok en gjenganger); denne gangen for å kjøre til Bidi Bidi, som er verdens tredje største flyktningleir. Bidi Bidi huser nærmere 300 000 flyktninger som har flyktet uroen i Sør-Sudan, og flertallet av dem er unge. Førsteinntrykket vårt var at dette ikke så ut som en “stereotypisk flyktningleir”. Der vi forventet fullstappede telt fant vi heller små hytter med grei distanse mellom seg. Vi ankom et “Child Friendly Space”, et sted der barn kan leke og være trygge, hvor vi tilbrakte dagen i et murbygg. Vi hang med en ungdomsgruppe fra leiren som ikke gikk på skole, i aldersgruppen 15-24. De kalte seg “peer support group”. Dette var nok første gangen vi ble overrumplet med en skikkelig kulturkrasj, ettersom hele 8 av jentene hadde barn eller var gravide.

Vi hadde gode diskusjoner, etterfulgt av workshops om likestilling og kjønnsstereotypier. I pausene holdt Peter, en fra ungdomsgruppen, kule energizers. Mot slutten av dagen framførte vi taler om en forandring vi ville se personlig, lokalt eller globalt.

Pangavslutningen ble tradisjonell afrikans dans framført av en dansegruppe noen av ungdommene var med i. Erle ble til og med dratt med inn i gruppa av gruppelederen! Hun  prøvde sitt beste for å holde tritt med avanserte fot of hoftebevegelser, men innså fort at dette var en dansestil hun ikke mestret. Gøy var det likevel!

 

 

 

 

 

 

Annet (19) var ei jente vi kom veldig tett på, fra første sekund. Hun var åpen, engasjert, modig, og spesielt opptatt av at ungdom måtte ha aktiviteter som holdt dem vekk fra gatene, hvor mange av voldtektene tok sted. Dette fant vi ikke ut før senere, men Annet var også alenemor til to små barn: en baby og ett barn på fire. Foreldrene hennes var døde, og begge mennene hennes hadde forlatt henne. Hun lever under dårlige forhold, men det stopper henne ikke fra å engasjere seg for utvikling og forbedring i lokalsamfunnet sitt.

DAG 4: Torsdag 28.februar

Den siste dagen i Bidi Bidi begynte med en utrolig god samtale med en mindre gruppe av ungdommene vi hadde blitt kjent med dagen før. Vi diskuterte blant annet ungdoms behov, programmer til ungdom, tilgang på utdanning, sysselsetting, vold og tilgang på alderstilpasset helsehjelp. Vi fikk sinnsykt mange gode innspill og ideer til vårkampanjen og arbeidet videre med å få Norge til å sette ungdom i krise på dagsordenen.

Litt utpå dagen dro vi til et helsesenter for kvinner i en annen del av flyktningleiren, der vi fikk snakke med en jordmor. Hun fortalte oss blant annet om komplikasjonene rundt tidlig graviditet: både om alvorlige helseskader, sosialt stigma, seksuell vold, mangel på informasjon, og viktigheten av personlig hygiene og tilgang på sanitærprodukter. Deretter gikk reisen videre til en barneskole. Ungdommene fra peer support group skulle vise oss hvordan de endret holdninger i lokalsamfunnet. Barna på 5-6 år flokket seg rundt for å se. Plutselig begynner ungdommene å spille ut et skuespill. Dagens oppsetning var om alkoholisme og vold i hjemmet, og barna lo eller holdt for øynene om hverandre. Vi syntes det var en kul og kreativ måte å drive med holdningsarbeid på! Det var først da vi kjørte frem og tilbake i leiren denne dagen, at vi forstod hvor enorm den faktisk var.

 

 

 

 

DAG 5: Fredag 1.mars

Fredagen gikk igjen med til å reise gjennom hele landet, fra Koboko i nord til Kampala i sør. Det var en lite begivenhetsrik dag der vi tok igjen søvn, og vi ble nok en gang minnet på hvor slående vakkert Uganda er.

DAG 6 & 7: Lørdag 2.mars og søndag 3.mars

Vi jobbet sammen med ugandiske URO i Kampala hele helgen. Etter å ha presentert gruppene våre til hverandre, hadde vi diskusjonshjørner der vi diskuterte likestilling, kjønnsstereotypier, reproduktiv og seksuell helse, og barneekteskap. Mye engasjement og konkurranseinstinkt fikk oss til å forstå at møtekulturen i Uganda er ganske annerledes fra den vi er vant til, noe som var både interessant og uvant for oss. Videre jobbet vi med å lage kampanjeplaner for tre strategier; én for URO Norge, én for URO Kampala og en for et eventuelt fremtidig samarbeid (forhåpentligvis). Dagen avslutning ble elevator-pitch, der man skulle pitche et kampanjebudskap til en spesiell person i tretti sekunder. Vi hørte taler rettet mot alle fra den Ugandiske presidenten, til Kim K. Dag 2 gikk til videreutvikling og ferdigstilling av kampanjeplanene, innspill til Norges strategi mot barneekteskap, sosiale medier og en livestream på PlanUngdoms facebook. Alt i alt var helgen utrolig koselig, morsom og lærerik, og starten på et blomstrende samarbeid med URO Kampala.

 

 

 

 

 

 

 

 

DAG 8 & 9: Mandag 4.mars/ Tirsdag 5.mars

Mandag var vår siste dag i Kampala, og litt roligere. Vi dro til et av Plan Ugandas prosjekter, SmartUp Factroy, der ungdommer fra URO Kampala er mentorer. Det er et initiativ fra Plan der unge kan lære å redigere video og bilder, lage filmer, programmere og kode, og produsere kunst. Ungdommen fikk dokumentert egenskapene sine i sertifikater, som vil hjelpe dem ut i det utfordrende arbeidslivet i Uganda. Selve bygget var prydet med farger, bilder og inspirerende sitater. Det var utrolig spennende å se en alternativ form bistand kan ta, og et positivt tiltak rettet mot å støtte ungdom. Luften dirret av ungdommens kunnskap og motivasjon, et skikkelig inspirerende læringsmiljø!

Etter litt hvile på hotellet, var turen kommet til et stopp. Vi kjørte til flyplassen, og klokken 24:00 lettet flyet i retning Norge.

 

 

 

Ettertanker

Uganda-reisen har gitt oss et lite innblikk på hvordan det er å være ung i krise. Vennene vi har fått i Bidi Bidi og Kampala har utvidet perspektivet vårt, både til hvorfor unge må ivaretas, og til hvor underprioritert, glemt og ekskludert ungdom kan bli i kriser. Forhåpentligvis har også reisen skapt grunnlaget for et fremtidig givende samarbeid med URO Kampala, som kan bidra med å røske opp i og skape oppmerksomhet rundt problematikken.

Er det én sak som har blitt 100 ganger klarere for oss etter turen, så er det viktigheten av å ha kampanje om ungdom i krise. Det er som vi sier: “I krise, er det krise å ikke prioritere ungdom”; dette har vi hatt privilegiet av å se med egne øyne.

Erle Harsvik, juniorrådgiver for likestilling og jenters rettigheter.

Kamilla Engebretsen, juniorrådgiver for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Fyll tomrommet!

Når krisen rammer, er det krise å ikke prioritere ungdom

Halvparten av mennesker i krise og konflikt er under 20 år. Likevel er ungdom, og spesielt tenåringsjenter, en glemt og utelatt gruppe. Barn og voksne har egne programmer og tiltak, men ungdom faller ofte mellom to stoler. Vi er en særegen gruppe med egne og særskilte behov, men blir nedprioritert og ignorert. Det har alvorlige konsekvenser, og unges seksuelle og reproduktive helse og rettigheter er spesielt utsatt. Tenåringsgraviditet, barneekteskap og kjønnsbasert vold øker voldsomt i kriser. Derfor setter UROs vårkampanje i år fokus på å fylle tomrommet!

Hvordan kan vi skape fred og ivareta alles behov, om halvparten utelates? Ungdom er en ressurs, og vi kan være viktige fredsbyggere hvis våre behov blir ivaretatt. Derfor må ungdom i krise settes på dagsordenen! Vi trenger tilrettelagte og alderstilpassede helsetjenester, muligheten til å legge egne premisser for egne programmer og å bli inkludert på alle plan. Målet med kampanjen er derfor at Norge skal stille seg bak Youth Compact, en avtale som skal sikre: 1) At det er egne tiltak rettet mot ungdom i krise og konflikt, og 2) at de blir hørt, prioritert og inkludert i beslutningsprosesser som angår dem.

De neste ukene skal vi holde foredrag, og ha aktiviteter og stands på skoler over hele Norge, for å samle inn bilder og signaturer i solidaritet med ungdom i krise og konflikt. Kanskje du til og med ser en UROer på trykk i din lokalavis? Når krisen rammer, er det krise å ikke prioritere ungdom. La oss fylle tomrommet og sette ungdom i krise på agendaen!

 

Støtt jenters rettigheter, legg bort kniven!

“Jeg hadde ingen anelse om hva som skulle skje. Bare å se stedet gjør at jeg føler frykten jeg opplevde på nytt. Jeg har aldri snakket om det med vennene mine, ikke engang moren min”. Dette er ikke mine ord, men Bintou fra Mali sine. Hennes historie skiller seg ut fra historien til andre jenter. Da hun var åtte år gammel, ble Bintou utsatt for kvinnelig kjønnslemlestelse.

I dag er den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse av jenter. Over 200 millioner jenter og kvinner har blitt utsatt for kvinnelig kjønnslemlestelse, ifølge verdens helseorganisasjon. Det er 200 millioner for mange. Ved omskjæring fjerner de og skader deler av jenta sitt underliv. Det er ingen helsemessig årsak til at de utfører inngrepet. Omskjæring fører ikke bare med fysiske, men også store psykologiske problemer. Det kan også forekomme alvorlige skader i fremtiden, i verste fall kan det føre til død. Vi står ovenfor et globalt problem som jenter over hele verden opplever.

Kjønnslemlestelse er et brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det er brudd på retten til helse, sikkerhet og fysisk integritet. Ikke minst retten til liv dersom det ender i dødsfall. Dette kan vi ikke fortsette med! Det er ikke greit at jenter blir skadet i underlivet. Ved å omskjære jenter fratar man også jentene retten til å bestemme over sin egen kropp.

Grunnene til at jenter opplever å bli omskåret er mange, men det ligger mye i kultur og tradisjon. Det er derfor viktig å jobbe med omgivelsene rundt jentene. Plan International jobber for eksempel med lokalsamfunn, foreldre og lokale myndigheter, for å spre informasjon for å endre atferd og holdninger. Det er også er sentralt at jentene får informasjon om hvilke rettigheter de har. Det er viktig at de er klar over hvilken makt de har, og hva som er deres avgjørelser å ta.

Det er også viktig og jobbe med og støtte ungdomsgrupper. Et eksempel er en gruppe fra Etiopia som kaller seg “Uncut girls club”. De jobber for å informere, lære og engasjere familier, slik at de skal endre synet sitt på kvinnelig kjønnslemlestelse. Ungdomsgrupper som dette spiller en viktig rolle for å få slutt på kjønnslemlestelse over hele verden. Jobben de gjør er med på å gradvis endre lokalmiljøet, og informerer jenter om at det ikke er greit.

Norge har også et ansvar! Vi bør gå foran i kampen mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Denne problematikken står sentralt i bekjempelsen av vold mot barn, og særlig jenter, verden over. Norge lager nå en ny strategi mot barneekteskap og kvinnelig kjønnslemlestelse. Dette gir oss en unik mulighet til å gå foran i kampen mot kjønnslemlestelse av jenter. Norge bør også prioritere å støtte ungdomsdrevet påvirkningsarbeid for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Det er like mye vår kamp å forhindre at flere jenter blir rammet som deres. I følge bærekraftsmål 5.3 skal verden avskaffe all skadelig praksis, inkludert kvinnelig omskjæring, innen 2030. Det er derfor viktig at vi samarbeider for å nå målet. La oss markere denne dagen for å vise at vi står sammen i kampen for jenters rettigheter verden over!

Ingrid Haslestad Sørheim (17 år), Juniorrådgiver for vold mot barn

Kampen for likeverd må angå oss alle

I verden i dag blir en jente under 18-år gift omlag annen hvert sekund. For millioner av jenter forsvinner deres frihet, utdanning og jobbmuligheter. Et av bærekraftsmålene er å oppnå likestilling og få slutt på barneekteskap innen 2030. Dersom vi skal få til det må vi alle stå solidarisk med i kampen. Det er ikke bare jenter som skal stå i denne kampen alene, gutter må også engasjere seg.

Nei til barneekteskap
Likestilling og barneekteskap er i verden i dag en jentesak. Skal vi endre det må vi se på det som en menneskerettighetssak.
Barneekteskap er et grovt brudd på menneskerettighetene og barnekonvensjonen. Barneekteskap stopper ikke bare muligheten til utdanning og et selvstendig liv for millioner av jenter, for mange jenter betyr det også et liv med overgrep, vold og sosial isolering. Barneekteskap ødelegger ikke bare jentenes liv, men samfunnet taper på dette. Det stanser store deler av befolkingen til få jobb, noe som hemmer utviklingen både lokalt og nasjonalt.

Kamp for likeverd
Kampen mot barneekteskap handler om likeverd. At jenter og gutter er like mye verdt, at man ikke skal sette det ene kjønnet over de andre. For eksempel at en jente på 12 år ikke må stå som barnebrud for å finansiere brorens skolegang. Mange jenter som blir giftet bort får ikke utdanning fordi de ikke blir ansett som like viktige som guttene. Dette er helt uholdbart i 2018! Vi vet at dette ikke bare ødelegger livene til jentene, men samfunnet taper også på dette. Det er en stor andel som ikke får tilgang på utdanning og dermed ikke jobb. Utviklingen lokalt og nasjonalt skjer best ved likeverd mellom kjønnene.
En ny undersøkelse fra Norstat viser at flere kvinner enn menn engasjerer seg i likestillingsspørsmål her i Norge. 32 prosent av norske kvinner og 20 prosent av norske menn er svært opptatt av likestilling. Tar man med de som er ganske opptatt av det er bildet litt mer positivt. Men skal vi få til endring, må enda flere på banen. Vi må ha en holdningsendring, likestilling og kampen mot barneekteskap må bli like viktig for alle. Dersom vi skal nå bærekraftsmålene om å oppnå likestilling og få slutt på barneekteskap er man nødt til å bevisstgjøre alle, både gutter og jenter. Og vi er alle nødt til å engasjere oss.

Bli med i kampen
Alle stemmer betyr noe, og vi trenger mange i denne kampen. Nå er det på tide at guttene gir sin støtte og stemme i denne viktige kampen. Engasjementet for likeverd og kampen for likestilling må være en viktig sak for begge kjønn, det tjener vi alle på.
Uansett om du er gutt eller jente, barneekteskap er like feil, bli med å vis det!

Happy bursdag til jul

 

 

 

 

 

 

 

 

 Da broren min var liten, trodde han at bursdagssangen på engelsk var: ”Happy bursdag til jul”. Og det er kanskje nettopp den, jula, de fleste av oss forbinder med barnekonvensjonen. Jon Blund har i tiår reist rundt og fortalt oss om hvordan barn skal ha det. ”Alle barn har rett til å gå på skole” ”Alle barn har rett til beskyttelse” ”Alle barn har de samme rettighetene” Selv om mange ser på barnekonvensjonen som en ”julegreie”, er det faktisk i morgen barnekonvensjonen har bursdag. For 27 år siden, 20. November 1989, ble FNs barnekonvensjon vedtatt.

uro

Morgendagen er derfor bursdagen flest barn har, men færrest feirer. 20. November har lillesøsteren min, dattera di og nevøen til kjæresten bursdag. Alle barn har bursdag! Og til alle foreldre som hardnakket har stått fast på at man kun har én bursdag i året: Dere tar feil. Vi har to!

Barnekonvensjonen ble lagd for å sikre alle barn grunnleggende universelle rettigheter. Alle stater i verden, med unntak av USA, har nå undertegnet denne forpliktelsen. En bindene avtale om å behandle barn med verdighet og respekt.

Men hvorfor er barnekonvensjonen så viktig? For det første setter den barnet og dets rettigheter i fokus. Selv om vi har menneskerettighetene, som også gjelder barn, er det viktig med rettigheter som verner spesifikt om barnet. Barn er mer sårbare og trenger derfor ekstra omsorg og beskyttelse. Dette får de gjennom barnekonvensjonen. Den forplikter landene som undertegner til å følge opp avtalen de har gjort, å verne barn. Det er ekstremt viktig, for ikke å si sykt kult, at så å si hele verden er med på å jobbe for dette. Som generalsekretær i Unicef, Bernt Apeland uttalte, ble barnekonvensjonen vedtatt i 1989, samme år som Berlinermurens fall. Allikevel omtaler han barnekonvensjonen som det viktigste som hendte dette året. Det sier alt.

Happy bursdag til jul folkens! Dette må feires fram til jul, og siden julen varer helt til påske må vi feire enda lengere. Og når vi først er så godt i gang, jo da kan vi like gjerne feire barnekonvensjonen året rundt. Det er den verdt!

 

Sunniva, jr innen barnearbeid

UROs aller første høringsbrev!

I dag har URO sendt inn et høringsbrev til Utenriks- og forsvarskomiteens behandling av individklageordning til FNs konvensjon om barnets rettigheter.

Klagemekanismen er en tilleggsprotokoll i barnekonvensjonen og gir barn rett til å klage om deres rettigheter blir brutt. Regjeringen i Norge valgte nylig å ikke skrive under på denne avtalen, noe vi i URO er skikkelig skuffet over. Under her kan du lese høringsbrevet.
uro

Oslo, 10.11.2016

 Høringsbrev til Meld. St 36 Individklageordningen til FNs konvensjon om barnets rettigheter

URO takker for muligheten til å komme med innspill til Utenriks- og forsvarskomiteens behandling av Individklageordningen til FNs konvensjon om barnets rettigheter.

Ungdommens rettighetsorgan (URO) er Plan International Norges ungdomsgruppe. URO har som formål å engasjere barn og unge i Norge i levekårene til barn i utviklingsland og å fremme barnekonvensjonen. Totalt er vi seksten ungdommer – alle i alderen 13-19 år – med i URO

Vi i URO er utrolig opptatt av at barns rettigheter skal bli tatt på alvor. Vi er verdens fremtidige ledere og vi trenger at våre behov blir verdsatt. Vi synes derfor det er utrolig rart at et land som Norge ikke klarer å se det. Ja, landet vårt er fantastisk å leve i; vi har ytringsfrihet og demokrati. Vi er sykt heldige. Men det URO ikke klarer å forstå er hvorfor barns rettigheter ikke er like selvfølgelige som demokratiet vårt.

Overvekten av de som vil benytte seg av klagemekanismen blir mest sannsynlig ikke norske barn. Derfor bør et land, så fantastisk som Norge, gå foran som et prakteksempel. Vi i URO får vondt av å tenke på alle enkelttilfellene over hele verden. Barn som blir slått, voldtatt eller mobbet, som ikke får sagt ordentlig i fra, som drømmer om å bli tatt på alvor. Det er for disse barna vi trenger å skrive under på denne protokollen. Ved å ratifisere avtalen kan Norge fungere som drahjelp for andre land og vise at dette er en viktig sak, da millioner av barn i andre land opplever brudd på sine rettigheter. Regjeringen har sagt at de er redd for at klageordningen vil begrense Norges nasjonale handlingsrom. Men skal handlingsrommet bryte barns rettigheter? Barnekonvensjonen er jo der nettopp for å begrense statens muligheter til å bryte menneskerettighetene, og det blir derfor for dumt å hindre barn i å utnytte barnekonvensjonens fulle potensial.

Når andre land ser at Norge, verdens beste land å bo i, tar barns rettigheter skikkelig på alvor, vil det helt sikkert ringe noen bjeller i veldig mange land. Vi ber derfor den norske regjering om å gå foran som et godt eksempel. Både til barna her hjemme, men ikke minst til de i resten av verden. Norge bør ikke være et land som ikke bryr seg om hva som skjer utenfor dets landegrenser, og må derfor ta tak i denne saken og sikre barn de rettighetene de fortjener!

URO har kjempet for dette i veldig mange år, og det er ikke uten grunn. Vi krever at regjeringen i Norge viser resten av verden hvor viktig det er at barn blir hørt, og det fort. Klokka tikker.

Med vennlig hilsen,

Mathilde Gjerde Førland,

På vegne av URO

Historien kan ikke forandres, men fremtiden kan alltid påvirkes!

I dag er verdensdagen for humanitære kriser, og i dag må vi love hverandre en ting: alltid, alltid huske, aldri, aldri glemme. Sannheten er at historien kan vi ikke forandre, men fremtiden kan vi alltid påvirke. Derfor trenger verden kjenne sin egen historie

For mer enn 70 år siden sviktet menneskeheten. Vi sviktet hverandre. Vi sviktet troen på menneskeverd. Vi sviktet over 70 millioner mennesker. Vi satt ondskap i system. Alt kollapset.

Auschwitz
Auschwitz

Årene 1939 til 1945 er de årene som vi har lovet hverandre om at vi aldri, aldri, skal glemme.

I over 18 år har mer enn over 100.000 norske ungdommer reist på en historisk dokumentasjonsreise til Auschwitz i Polen og Sachsenhausen i Tyskland. Det er jeg glad for.

Å se Auschwitz, et leirsted der ondskap ble satt i system til å drepe 1,1 millioner uskyldige mennesker, gjør et sterkt inntrykk på oss ungdommer. Den neste generasjonen får se og høre om verdenshistorien ved å besøke konsentrasjonsleirene og trekke linjer til dagens Europa. En slik tur blir for mange et veiskille som forsterker synet på menneskeverd, og menneskerettighetene. Besøket i konsentrasjonsleirene Auschwitz kommer plutselig så veldig nært.

10.klasse på klassetur til Tyskland og Polen for å besøke konsentrasjonsleirene.
10.klasse på klassetur til Tyskland og Polen for å besøke konsentrasjonsleirene.

Nazistene brukte ekstreme metoder for å drepe 25 millioner sivile, i organiserte massedrap. Gasskamrene og krematoriene var et system til å drepe flest mulig mennesker.

Nordmannen, jøden og konsentrasjonsleir-overlevende Samuel Steinmann har brukt mye av sin tid til å vitne om ondskapen. Nå er det ikke flere tidsvitner igjen, og om få år kan historien være glemt. Viktigheten av tidsvitnenes fortellinger er å gi verden en vaksine mot hat, ekstremisme og fremmedfrykt. Tidsvitnene har snakket om det de opplevde i konsentrasjonsleirene, samtidig som de har vektlagt å minne verden om at vi ikke må glemme hvordan mennesker nesten klarte å utrydde en hel folkegruppe.

Fangedrakt og fangenummer. Fangene mistet sin identitet og verdighet.
Fangedrakt og fangenummer. Fangene mistet sin identitet og verdighet.

Dagens ungdomsgenerasjon trenger å se og lære om hvordan troen på menneskeverd og toleranse ble destruert gjennom hatet og fremmedfrykten nazistene dyrket frem.

Landene i Europa er i en urolig tid, vårt samfunn blir satt på prøve gang på gang når terrorister angriper våre felles verdier om at vi alle mennesker har samme verdi og rettigheter. Rettigheter som å delta i et demokrati, religionsfrihet til å tro på det man vil, ytringsfrihet til å mene det man vil og retten til å elske den man elsker blir utfordret.

Leon  Bafondoko i Auschwitz foran porten  "Arbeit Macht Frei"
Leon Bafondoko i Auschwitz foran porten «Arbeit Macht Frei»

Terrorhandlinger i de siste årene har gitt stor gjenklang i den europeiske befolkningen. Flere tusen har marsjert i gatene i sorg. Det har blitt lagt ned blomster, lys og bamser for å minnes de som har mistet livet. Det har blitt arrangert minnemarkering i byene i Europa som har blitt rammet av hat og ekstremisme. Terroren i Europa har mange likhetstrekk med terroren fra nazistene. Felles mål for terrorismen er å organisere ondskap slik at flest mulig mister livet, flest mulig skal miste sin frihet, og flest mulig skal oppleve frykt og adlyde regimer.

En ny bølge av hat og ekstremisme må ikke få utvikle seg i Europa. I en tid der stadig flere ungdommer blir radikalisert, er det viktig at samfunnet bidrar med å gi ungdommene en mulighet til å møte myter og fordommer med fakta og innsikt fra vår egen historie.

Vi alle et ansvar for ikke å glemme folkemordet som skjedde under andre verdenskrig. Vi har ingen mennesker å miste. Historien om hvordan menneskeheten sviktet, og om hvordan en brutal folkemord kom til Europa kan vi ikke forandre, men fremtiden kan vi alltid påvirke. Lov meg en ting: alltid, alltid huske, aldri, aldri glemme.