Kampen for likeverd må angå oss alle

I verden i dag blir en jente under 18-år gift omlag annen hvert sekund. For millioner av jenter forsvinner deres frihet, utdanning og jobbmuligheter. Et av bærekraftsmålene er å oppnå likestilling og få slutt på barneekteskap innen 2030. Dersom vi skal få til det må vi alle stå solidarisk med i kampen. Det er ikke bare jenter som skal stå i denne kampen alene, gutter må også engasjere seg.

Nei til barneekteskap
Likestilling og barneekteskap er i verden i dag en jentesak. Skal vi endre det må vi se på det som en menneskerettighetssak.
Barneekteskap er et grovt brudd på menneskerettighetene og barnekonvensjonen. Barneekteskap stopper ikke bare muligheten til utdanning og et selvstendig liv for millioner av jenter, for mange jenter betyr det også et liv med overgrep, vold og sosial isolering. Barneekteskap ødelegger ikke bare jentenes liv, men samfunnet taper på dette. Det stanser store deler av befolkingen til få jobb, noe som hemmer utviklingen både lokalt og nasjonalt.

Kamp for likeverd
Kampen mot barneekteskap handler om likeverd. At jenter og gutter er like mye verdt, at man ikke skal sette det ene kjønnet over de andre. For eksempel at en jente på 12 år ikke må stå som barnebrud for å finansiere brorens skolegang. Mange jenter som blir giftet bort får ikke utdanning fordi de ikke blir ansett som like viktige som guttene. Dette er helt uholdbart i 2018! Vi vet at dette ikke bare ødelegger livene til jentene, men samfunnet taper også på dette. Det er en stor andel som ikke får tilgang på utdanning og dermed ikke jobb. Utviklingen lokalt og nasjonalt skjer best ved likeverd mellom kjønnene.
En ny undersøkelse fra Norstat viser at flere kvinner enn menn engasjerer seg i likestillingsspørsmål her i Norge. 32 prosent av norske kvinner og 20 prosent av norske menn er svært opptatt av likestilling. Tar man med de som er ganske opptatt av det er bildet litt mer positivt. Men skal vi få til endring, må enda flere på banen. Vi må ha en holdningsendring, likestilling og kampen mot barneekteskap må bli like viktig for alle. Dersom vi skal nå bærekraftsmålene om å oppnå likestilling og få slutt på barneekteskap er man nødt til å bevisstgjøre alle, både gutter og jenter. Og vi er alle nødt til å engasjere oss.

Bli med i kampen
Alle stemmer betyr noe, og vi trenger mange i denne kampen. Nå er det på tide at guttene gir sin støtte og stemme i denne viktige kampen. Engasjementet for likeverd og kampen for likestilling må være en viktig sak for begge kjønn, det tjener vi alle på.
Uansett om du er gutt eller jente, barneekteskap er like feil, bli med å vis det!

Happy bursdag til jul

 

 

 

 

 

 

 

 

 Da broren min var liten, trodde han at bursdagssangen på engelsk var: ”Happy bursdag til jul”. Og det er kanskje nettopp den, jula, de fleste av oss forbinder med barnekonvensjonen. Jon Blund har i tiår reist rundt og fortalt oss om hvordan barn skal ha det. ”Alle barn har rett til å gå på skole” ”Alle barn har rett til beskyttelse” ”Alle barn har de samme rettighetene” Selv om mange ser på barnekonvensjonen som en ”julegreie”, er det faktisk i morgen barnekonvensjonen har bursdag. For 27 år siden, 20. November 1989, ble FNs barnekonvensjon vedtatt.

uro

Morgendagen er derfor bursdagen flest barn har, men færrest feirer. 20. November har lillesøsteren min, dattera di og nevøen til kjæresten bursdag. Alle barn har bursdag! Og til alle foreldre som hardnakket har stått fast på at man kun har én bursdag i året: Dere tar feil. Vi har to!

Barnekonvensjonen ble lagd for å sikre alle barn grunnleggende universelle rettigheter. Alle stater i verden, med unntak av USA, har nå undertegnet denne forpliktelsen. En bindene avtale om å behandle barn med verdighet og respekt.

Men hvorfor er barnekonvensjonen så viktig? For det første setter den barnet og dets rettigheter i fokus. Selv om vi har menneskerettighetene, som også gjelder barn, er det viktig med rettigheter som verner spesifikt om barnet. Barn er mer sårbare og trenger derfor ekstra omsorg og beskyttelse. Dette får de gjennom barnekonvensjonen. Den forplikter landene som undertegner til å følge opp avtalen de har gjort, å verne barn. Det er ekstremt viktig, for ikke å si sykt kult, at så å si hele verden er med på å jobbe for dette. Som generalsekretær i Unicef, Bernt Apeland uttalte, ble barnekonvensjonen vedtatt i 1989, samme år som Berlinermurens fall. Allikevel omtaler han barnekonvensjonen som det viktigste som hendte dette året. Det sier alt.

Happy bursdag til jul folkens! Dette må feires fram til jul, og siden julen varer helt til påske må vi feire enda lengere. Og når vi først er så godt i gang, jo da kan vi like gjerne feire barnekonvensjonen året rundt. Det er den verdt!

 

Sunniva, jr innen barnearbeid

UROs aller første høringsbrev!

I dag har URO sendt inn et høringsbrev til Utenriks- og forsvarskomiteens behandling av individklageordning til FNs konvensjon om barnets rettigheter.

Klagemekanismen er en tilleggsprotokoll i barnekonvensjonen og gir barn rett til å klage om deres rettigheter blir brutt. Regjeringen i Norge valgte nylig å ikke skrive under på denne avtalen, noe vi i URO er skikkelig skuffet over. Under her kan du lese høringsbrevet.
uro

Oslo, 10.11.2016

 Høringsbrev til Meld. St 36 Individklageordningen til FNs konvensjon om barnets rettigheter

URO takker for muligheten til å komme med innspill til Utenriks- og forsvarskomiteens behandling av Individklageordningen til FNs konvensjon om barnets rettigheter.

Ungdommens rettighetsorgan (URO) er Plan International Norges ungdomsgruppe. URO har som formål å engasjere barn og unge i Norge i levekårene til barn i utviklingsland og å fremme barnekonvensjonen. Totalt er vi seksten ungdommer – alle i alderen 13-19 år – med i URO

Vi i URO er utrolig opptatt av at barns rettigheter skal bli tatt på alvor. Vi er verdens fremtidige ledere og vi trenger at våre behov blir verdsatt. Vi synes derfor det er utrolig rart at et land som Norge ikke klarer å se det. Ja, landet vårt er fantastisk å leve i; vi har ytringsfrihet og demokrati. Vi er sykt heldige. Men det URO ikke klarer å forstå er hvorfor barns rettigheter ikke er like selvfølgelige som demokratiet vårt.

Overvekten av de som vil benytte seg av klagemekanismen blir mest sannsynlig ikke norske barn. Derfor bør et land, så fantastisk som Norge, gå foran som et prakteksempel. Vi i URO får vondt av å tenke på alle enkelttilfellene over hele verden. Barn som blir slått, voldtatt eller mobbet, som ikke får sagt ordentlig i fra, som drømmer om å bli tatt på alvor. Det er for disse barna vi trenger å skrive under på denne protokollen. Ved å ratifisere avtalen kan Norge fungere som drahjelp for andre land og vise at dette er en viktig sak, da millioner av barn i andre land opplever brudd på sine rettigheter. Regjeringen har sagt at de er redd for at klageordningen vil begrense Norges nasjonale handlingsrom. Men skal handlingsrommet bryte barns rettigheter? Barnekonvensjonen er jo der nettopp for å begrense statens muligheter til å bryte menneskerettighetene, og det blir derfor for dumt å hindre barn i å utnytte barnekonvensjonens fulle potensial.

Når andre land ser at Norge, verdens beste land å bo i, tar barns rettigheter skikkelig på alvor, vil det helt sikkert ringe noen bjeller i veldig mange land. Vi ber derfor den norske regjering om å gå foran som et godt eksempel. Både til barna her hjemme, men ikke minst til de i resten av verden. Norge bør ikke være et land som ikke bryr seg om hva som skjer utenfor dets landegrenser, og må derfor ta tak i denne saken og sikre barn de rettighetene de fortjener!

URO har kjempet for dette i veldig mange år, og det er ikke uten grunn. Vi krever at regjeringen i Norge viser resten av verden hvor viktig det er at barn blir hørt, og det fort. Klokka tikker.

Med vennlig hilsen,

Mathilde Gjerde Førland,

På vegne av URO

Historien kan ikke forandres, men fremtiden kan alltid påvirkes!

I dag er verdensdagen for humanitære kriser, og i dag må vi love hverandre en ting: alltid, alltid huske, aldri, aldri glemme. Sannheten er at historien kan vi ikke forandre, men fremtiden kan vi alltid påvirke. Derfor trenger verden kjenne sin egen historie

For mer enn 70 år siden sviktet menneskeheten. Vi sviktet hverandre. Vi sviktet troen på menneskeverd. Vi sviktet over 70 millioner mennesker. Vi satt ondskap i system. Alt kollapset.

Auschwitz
Auschwitz

Årene 1939 til 1945 er de årene som vi har lovet hverandre om at vi aldri, aldri, skal glemme.

I over 18 år har mer enn over 100.000 norske ungdommer reist på en historisk dokumentasjonsreise til Auschwitz i Polen og Sachsenhausen i Tyskland. Det er jeg glad for.

Å se Auschwitz, et leirsted der ondskap ble satt i system til å drepe 1,1 millioner uskyldige mennesker, gjør et sterkt inntrykk på oss ungdommer. Den neste generasjonen får se og høre om verdenshistorien ved å besøke konsentrasjonsleirene og trekke linjer til dagens Europa. En slik tur blir for mange et veiskille som forsterker synet på menneskeverd, og menneskerettighetene. Besøket i konsentrasjonsleirene Auschwitz kommer plutselig så veldig nært.

10.klasse på klassetur til Tyskland og Polen for å besøke konsentrasjonsleirene.
10.klasse på klassetur til Tyskland og Polen for å besøke konsentrasjonsleirene.

Nazistene brukte ekstreme metoder for å drepe 25 millioner sivile, i organiserte massedrap. Gasskamrene og krematoriene var et system til å drepe flest mulig mennesker.

Nordmannen, jøden og konsentrasjonsleir-overlevende Samuel Steinmann har brukt mye av sin tid til å vitne om ondskapen. Nå er det ikke flere tidsvitner igjen, og om få år kan historien være glemt. Viktigheten av tidsvitnenes fortellinger er å gi verden en vaksine mot hat, ekstremisme og fremmedfrykt. Tidsvitnene har snakket om det de opplevde i konsentrasjonsleirene, samtidig som de har vektlagt å minne verden om at vi ikke må glemme hvordan mennesker nesten klarte å utrydde en hel folkegruppe.

Fangedrakt og fangenummer. Fangene mistet sin identitet og verdighet.
Fangedrakt og fangenummer. Fangene mistet sin identitet og verdighet.

Dagens ungdomsgenerasjon trenger å se og lære om hvordan troen på menneskeverd og toleranse ble destruert gjennom hatet og fremmedfrykten nazistene dyrket frem.

Landene i Europa er i en urolig tid, vårt samfunn blir satt på prøve gang på gang når terrorister angriper våre felles verdier om at vi alle mennesker har samme verdi og rettigheter. Rettigheter som å delta i et demokrati, religionsfrihet til å tro på det man vil, ytringsfrihet til å mene det man vil og retten til å elske den man elsker blir utfordret.

Leon  Bafondoko i Auschwitz foran porten  "Arbeit Macht Frei"
Leon Bafondoko i Auschwitz foran porten «Arbeit Macht Frei»

Terrorhandlinger i de siste årene har gitt stor gjenklang i den europeiske befolkningen. Flere tusen har marsjert i gatene i sorg. Det har blitt lagt ned blomster, lys og bamser for å minnes de som har mistet livet. Det har blitt arrangert minnemarkering i byene i Europa som har blitt rammet av hat og ekstremisme. Terroren i Europa har mange likhetstrekk med terroren fra nazistene. Felles mål for terrorismen er å organisere ondskap slik at flest mulig mister livet, flest mulig skal miste sin frihet, og flest mulig skal oppleve frykt og adlyde regimer.

En ny bølge av hat og ekstremisme må ikke få utvikle seg i Europa. I en tid der stadig flere ungdommer blir radikalisert, er det viktig at samfunnet bidrar med å gi ungdommene en mulighet til å møte myter og fordommer med fakta og innsikt fra vår egen historie.

Vi alle et ansvar for ikke å glemme folkemordet som skjedde under andre verdenskrig. Vi har ingen mennesker å miste. Historien om hvordan menneskeheten sviktet, og om hvordan en brutal folkemord kom til Europa kan vi ikke forandre, men fremtiden kan vi alltid påvirke. Lov meg en ting: alltid, alltid huske, aldri, aldri glemme.

Verdens dag mot barnearbeid

  1. Juni er verdens dag mot barnearbeid. Dette er en internasjonal dag ment for å sette fokus på barnearbeid. Dette er en fantastisk idé og vil forhåpentligvis på en eller annen måte være med på å frigjøre barna fra barnearbeidet. Problemet er at for øyeblikket er jeg, for å være helt ærlig, ikke sikker på hva vi kan gjøre med problemet. 168 millioner av verdens barn er barnearbeidere. Dette vil si at 168 millioner barn lever et liv hvor de må arbeide. Det hindrer dem fra å gå på skole og leke. Med andre ord, 168 millioner barn i verden, får ikke være barn.

 

Jeg vil skrive et innlegg som vil gjøre folk bevisste og minne dem om det store problemet vi står ovenfor. Minne dem om alle barna. Men, som sagt er dette vanskelig fordi jeg ikke har en løsning. Jeg vet ikke hva vi skal eller kan gjøre med dette ufattelige problemet. Men, plutselig slo det meg. Hva gjør vi når vi ikke har svaret på noe? Vi googler!

 

Bilde fra FN

 

Jeg skrev derfor inn i søkefeltet: ”hvordan stanse barnearbeid”. Over 4000 resultater kom opp og jeg tenkte at her et sted løsningen ligge. Og tror du ikke jeg fikk et svar? Det første som kom opp var regjeringens hjemmeside hvor Hilde Frafjord Johnsons tale fra 1998 sier at vi må bidra ”som myndigheter og organisasjoner til et samlet internasjonalt press og konkrete tiltak for å oppnå nettopp dette: Barn som setter seg på skolebenken fremfor å tvinges til ødeleggende arbeid.”

 

Det er dette som er løsningen, barn må på skolen. Eneste måten å få barna ut av den onde sirkelen ved at de må jobbe for å forsørge seg selv og familie, er å gi dem skolegang. Bare slik kan de komme seg ut av elendigheten og videre unngå at deres barn noensinne havner i den. Dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Selv om Google kan gi oss svaret på det meste, kan den ikke hjelpe oss med å løse problemer, i alle fall ikke slike, for øyeblikket.

 

Det Hilde Johnson sa i 1998, er like sant nå som da. Løsningen på problemet er et samlet internasjonalt press fra myndigheter og organisasjoner for å få barn på skolebenken. Dette kan vi oppnå ved at vi, mannen/kvinnen i gata igjen legger press på organisasjonene og myndighetene.

 

Løsningen er altså ifølge Google, Johnsen og meg selv press. Legg press, fra alle kanter, på de som godtar barnearbeid, på de som godtar at barna ikke får gå på skole. Legg press på de som frastjeler barna deres rett til å være barn.

 

 

Sunniva Nerbøberg, Junior rådgiver innen barnearbeid, URO-Plan Norge

 

 

 

Barn er barn over hele verden

Jeg har prøvd å sett for meg hvordan en flyktningeleir er i flere uker, riktignok uten særlig hell. Hva det enn var jeg så for meg var farlig fjernt fra realiteten.

Det første som møtte oss var telt. Kilometervis med telt i alle størrelser, dekt av logoer. UNCHR, Røde Kors, Redd Barna og ikke minst Plan International. Å komme fra lille Inderøy til en leir med nærmere 50 000 beboere er litt av et sjokk. Forholdene så overraskende bra ut på avstand, men noe sier meg at en rask titt inn i et av teltene ville gitt meg en litt annen oppfatning.

Vi ble tilbudt gjestetoalettet, det beste de har. Det viste seg å være pit latrines, også kjent som hull i bakken med en doskål rundt. Vi gjorde vårt fornødne raskt og på huk, men det slo meg hvordan sanitærforholdene i resten av campen må være om gjestetoalettet er slik.

Over alt hvor vi gikk var det barn, og de styrtet til for å hilse på, snakke med og ikke minst ta på musungo: hvitingene. Da ei lita jente på 1-2 år i rød kjole kommer bort og tar tak i hånda mi kan jeg nærmest høre hjertet mitt knuse. Vi har sjeldent følt oss så populære før.

Jenny barnFlokk barn

Mahama er ikke preget av hverken lidelse eller elendighet. Heller tvert imot. Mahama er preget av barnelatter, av sang og dans, av fotball, av lek og til tross for en usikker fremtid, av trygghet.

DansinfDans barn

Jeg setter meg ned på huk, og det kommer nærmere et tjuetalls barn løpende mot meg. Før jeg vet ordet av det er jeg omringet. De fletter håret mitt, legger det mot sitt eget hår og sammenligner. De setter seg i fanget mitt og holder rundt meg. De ler og de holder meg i hendene. På ett tidspunkt har jeg et barn på hver finger. Og så prater vi. De på sitt språk, og jeg på mitt. Vi forstår hverandre helt fint.

Uansett hva som skjer kommer de typiske barnslige reaksjonene. De gisper, de peker, de ler og de holder hender. Uansett om de er fra Rwanda eller fra Norge.

DINAogJenny

 

Reisefeber

Jeg har tenkt og tenkt i mange uker. Jeg har sett på flere titalls bilder og videoer. Jeg har lest bøker. Jeg har prøvd å sett for meg hva som kommer til å møte oss. Men det virker umulig. Om mindre enn 24 timer sitter Dina og jeg om bord i et fly som skal frakte oss først fra Oslo til Istanbul, og så videre til Kigali i Rwanda. Her skal vi bli i nærmere ei uke for å forberede materiale til vårens kampanje.

12305480_979088878826233_2030830047_n 12421793_979088902159564_1047714917_n

Jeg både gleder meg og gruer meg, men mest av alt er jeg spent. Spent på hva som kommer til å møte oss, spent på hvordan det ser ut, spent på hvordan landet er preget av alt de har vært igjennom.

Vi kommer til å blogge underveis, og til å publisere på både Facebook og Instagram. Jeg gleder meg til å ta bilder, skrive og ellers dokumentere det vi ser, og jeg gleder meg til å kunne vise dere ting underveis.

Kvinnedagen


I dag er det 8.mars, kvinnedagen. Denne dagen er spesiell for alle kvinner. Dette er dagen kvinner skal være ekstra stolte av å være kvinner og stolte av det kvinner klarer og utrette her i verden. I dag handler det om å hylle alle kvinner som står opp og kjemper for sine egne og andres rettigheter.

Noen gutter i klassen min diskuterte i dag sammen med meg og noen andre jenter hvorfor det ikke er en dag for menn siden det er en dag for kvinner. Guttene brukte argumentet at det at kvinner har det elendig i andre deler av verden ikke angår oss, så hvorfor skulle vi bry oss om denne dagen. MEN selv om det ikke angår oss her i Norge, og selv om vi ikke har opplevd det betyr ikke det at det ikke skjer i verden. Jeg ser nesten på det som å si at; klimaendringene skjer ikke med oss, så hvorfor skulle vi bry oss. Undertrykkelse av jenter/ kvinner skjer hver dag rundt om verden. 14 millioner jenter/ kvinner blir giftet bort mot sin vilje hvert år. Jentebarn blir drept bare fordi de er jenter. Kvinner eier bare én prosent av verdens eiendom. 39 000 jenter blir utsatt for barneekteskap hver eneste dag. Vi må se på det som en helhet og ikke bare tenke på oss her i Norge.

Akkurat derfor er 8.mars kvinnedagen, for at vi skal tenke på alle kvinner i verden, for at vi skal hylle alle kvinner i hele verden, uansett hudfarge, religion eller bakgrunn. Vi må tydelig stå opp for kvinner, uavhengig av hvor de kommer fra, vi må bekjempe barneekteskap, vold mot kvinner og kjempe for deres rett til utdanning- dette fortjener alle kvinner! Gratulerer med dagen kjære alle kvinner i verden <3

Selma Reinhart, Juniorrådgiver for kultur og kommuniksjon
image

 

Hva vil vi unge lære om global handel?

Vi unge er fremtidens forbrukere. Vi lever i et bruk og kast-samfunn. Det er det samfunnet vi skal ta videre. Til et helt nytt nivå. Et mye, mye bedre nivå! Derfor er jeg stolt og glad over at URO, sammen med Plan International Norge, Moods of Norway, Virke, H&M og LO med flere, skal utarbeide et undervisningsopplegg sammen med flere videregående skoler i Oslo, som tar for seg global og etisk handel. Undervisningsopplegget vil kombinere teori og praksis, men samtidig skal det være et nyskapende og unikt prosjekt. Vi i URO har hatt et spesielt fokus på at opplegget skal være nært, ekte og ikke minst skape et ungt engasjement.

VirkeGlobalHandel-9728-2

I prosessen har vi vært opptatt av å fremme et fokus på hvordan ivareta barns rettigheter, hvordan unngå barnearbeid, samtidig som vi ville sette et spesielt fokus på kvinner og ungdom som ofte er den mest sårbare gruppa, ut i programmets diskusjonsrunder. Prosjektet er det første av sitt slag, meg bekjent, som involverer og bringer sammen mennesker fra både fagforeninger, bedrifter, ideelle organisasjoner og ungdom til å skape noen av morgendagens beste undervisningstimer. Personlig har jeg savnet en slik mulighet for ungdom til å engasjere seg, lære mer og få et innblikk i verden utenfor våre landegrenser på skolen. Det å få en bevissthet rundt hvordan jeg som ung i dag, kan bli smartere, mer kritisk og ikke minst engasjert i en mer kompleks og global verden, tror jeg er en lur investering for framtida.

VirkeGlobalHandel-9965-2

Derfor for å svare på spørsmålet mitt: hva vil unge lære om global handel? Så er svaret nettopp – programmet! Vi vil lære teori, men luk vekk overflødige detaljer. Vi vil gjøre praksis, men gi oss noen konkrete verktøy vi kan bruke for å dra samfunnet i en mer bærekraftig og etisk retning. Gi oss en reell mulighet til å se realitetene, lære av virkeligheten og bygge opp morgendagens samfunn. Jeg kjente på og er sikker på at andre også bar snev av stolthet og glede, da vi gikk ut av workshoplokalene denne mandags ettermiddagen. Tenk at vi skal sette en så viktig tematikk på dagsordenen. Hvor bærekraftig handel og framtid er i lyset!

 

Håvard Rensvold

Juniorrådgiver for kultur og kommunikasjon, URO

Verdens dagen for sosial rettferdighet

Den 20.Februar er FN`s internasjonale dag for sosial rettferdig, men hva er egentlig sosial rettferdighet?
Wikipedia definerer det som «rettferdig og medfølende fordeling av fruktene av økonomisk vekst»
FN sier det er en persons mulighet til å oppnå sitt fulle potensiale i et samfunn. Det inneholder alle muligheter mennesker har til å oppnå noe i sitt samfunn, bidra og leve et meningsfylt liv.

Men, hvordan kan FN hjelpe deg til å leve et meningsfylt liv?
Nøkkelordet ligger i muligheter. Det handler ikke om å gi deg muligheten på et sølvfat, men å skape den. Ved å sikre likestilling i et samfunn, kan vi også sikre oss at alle i samfunnet får like muligheter. Gutt eller jente.

Det handler om at alle skal ha lik tilgang på utdanning, like rettigheter på arbeidsplass og like muligheter når det gjelder helse og sosialhjelp.

Ved at FN har en dag som denne, hjelper de ved å sette søkelys mot akkurat dette. Dette er en dag som kanskje mange ikke har hørt om, men det betyr ikke at den ikke er viktig.

Håper alle har en strålende internasjonal dag for sosial rettferdighet!