Kategoriarkiv: Barn på flukt

Trygge Soner for Barn på Olaf Ryes plass!

Over 30 millioner barn og unge i verden er på flukt. De kommer fra forskjellige land og flykter av ulike årsaker. Felles er at de er i en svært utrygg situasjon.

Jeg har nå kommet hjem til Kristiansand etter ei lang, men ekstremt spennende helg. Standen på Olaf Ryes plass i går, gikk kjempebra og vi fikk vist ut vår flotte utstilling fra Rwanda til innbyggerne i Oslo.

13062757_867323170061817_2076579881_o
Bilde: Eline Heidisdatter Lorentzen

Vi ønsket Oslo-folk velkommen til vår trygge sone for barn. For når kriser og katastrofer inntreffer, er Plan der for barna. 
Plan etablerer blant annet trygge soner for lek og aktivitet, samt sikrer at barn og unge kan fortsette skolegang. Dette gjør det lettere å takle krisen, både mens den pågår og i den tøffe tiden like etter.

Bilde: Plan International Norge
Bilde: Plan International Norge

Inne i vår trygge sone for barn kunne du møte Pacific og Solange, samt mange andre barn som bor i en flyktningleir i Rwanda, du kunne også ta en 360° spasertur i Nyarugusu i Tanzania, verdens tredje største flyktningleir, med våre VR-briller. Jenny fra URO, fortalte om sitt møte med flyktningbarn i Rwanda og det ble #PlanChallenge og tegnebord for barn.

Bilde: Plan International Norge
Bilde: Plan International Norge

De nye juniorrådgiverne fikk også for første gang prøve seg på stand med URO. URO fikk fremmet en veldig viktig sak som også nå i dag er veldig aktuell. For vi vet at der mennesker har det ille, har barn det verst.

Bilde: Eline Heidisdatter Lorentzen
Bilde: Eline Heidisdatter Lorentzen

Juniorrådgiver for barn på flukt!

Hei!

Stadig blir det nevnt om asylsøkere og flyktninger i media. Hvert år kommer det flere hundrevis av barn til Norge for å søke asyl og beskyttelse. I tillegg bor det flere tusenvis av barn i norske asylmottak, og det er flere som enda venter på svar. I barnekonvensjonen står det at alle barn har de samme rettighetene, og det er forpliktelser om å sikre alle barn omsorg og beskyttelse når de trenger det.

Jeg synes at det derfor er viktig å jobbe for at barn og unge som søker asyl i Norge har de samme rettighetene som alle andre som lever i landet. Ingen barn bør forskjellsbehandles og det bør tas hensyn til hva som er det beste for barnet. Det er viktig å sørge for at alle barn har et trygt hjem, ettersom det er en viktig forutsetning for en god oppvekst.

Jeg er altså juniorrådgiver for barn på flukt, og vil fokusere på hva man kan gjøre for å redusere antall flyktninger. Hvordan kan ulike aktører, organisasjoner og individer bidra for at barn på flukt får det bedre? Hva skal til for at man føler seg trygg og beskyttet? Og hva slags muligheter er det for barn som er på flukt i andre land? Dette er noen av spørsmålene jeg skal se nærmere på og lære mer om.

Det er viktig å være empatisk og sympatisk. Samtidig er det viktig å vise at man bryr seg, så folk har det bra.  Dette er et emne som engasjerer meg, og noe jeg vil få mer kunnskap om. Jeg gleder meg masse til å lese mer om det, og jobbe videre med hvordan barn på flukt har det. Still meg gjerne spørsmål dersom du lurer på noe!

Aisha Aziz,

Juniorrådgiver for barn på flukt

BESØKET I KIZIBA REFUGEE CAMP

Da jeg var liten var jeg alltid godt plantet foran TV-en hver gang det ble vist Artistgalla og TV-aksjoner fra livet i en flyktningleir. Det ble alltid mye gråting, og en lang prat med meg selv om hvorfor verden var så urettferdig. Allerede da ble det bestemte at jeg en dag skal reise til en flyktningleir.

12873443_983843108350810_706572414_o

I dag, mange år senere, reiste jeg på mitt andre besøk i flyktningleir denne uken. Dagens leir var Kiziba Camp. Leiren ligger høyt oppe i fjellet og er 20 år gammel. Det betyr at de fleste barna er født og oppvokst i her. Forventningene mine på forhånd var ganske uklare, for hva skal man egentlig forvente? Sult, fattigdom og elendighet? Jeg var uansett ikke forberedt på det som faktisk skjedde.

Vårt første møte med barn var i en Child Friendly Space. Dette er områder som blir laget i flyktningleirer hvor barn kan leke fritt. Fire små barn kommer mot oss. I begynnelsen er de veldig skeptiske. Likevel tar det ikke lang tid før de er borte hos oss. Holder oss i hånden, sitter på fanget, stryker i håret. De ler og snakker. De forteller og forteller. Selv om jeg ikke forsto så mye kommuniserte vi likevel ganske bra.

12896445_983843268350794_396347082_o

12874126_983859795015808_282723976_o

 

12674862_983843238350797_1673733697_o

De litt eldre barna er i den rette alderen for skøyerstreker. De danser og roper. Da jeg skulle danse sammen med dem begynte de bare å le. En herlig latter som formidlet ren glede, hvor alle bekymringer er glemt. De løper rundt og kaster ball. Hver gang noen tar opp kamera eller mobil roper de «foto, foto!», løper fram og poserer med store smil til fotografen.
De prøver å lære meg litt Kinyarwanda, et av de mange lokale språkene, men hver gang jeg gjentar det de ber meg si, begynner de å le. Jeg har en liten mistanke om at de lærte meg noe helt annet enn det jeg først trodde.

12837582_777529272381726_1781431092_o

12903560_777534012381252_1320138541_o

Mange av de eldste ungdommene var nettopp ferdige med dagens eksamen, og tok seg en velfortjent pause med litt basketball. Vi fikk se på kampen, som var et spill av veldig høy kvalitet. Etter kampen tok vi oss en prat med dem. Vi fortalte hvem vi var og hva vi gjorde her, og de fortalte oss litt om seg selv og sitt liv. De beskrev forholdene i leiren, og det ble starten på klumpen som begynte å ta plass i halsen min.

12896341_983843235017464_1691404153_o

Da det var på tide å dra samlet barna seg rundt oss for klemmer og «high fives». Etter en dag fylt med latter, glede og lek hadde jeg en veldig god følelse da jeg satte meg inn i bilen for å dra. Det var ikke før vi begynte å kjøre, og barna løp etter bilen at det gikk opp for meg. Alle de leende småbarna, de tullete ungene, de engasjerte ungdommene skulle være igjen i leiren. Jeg skal hjem, de skal bli værende. Klumpen som tidligere hadde tatt plass i halsen min vår nå godt plassert. Alt de fortalte om livet i leiren, hva de manglet og savnet begynte å synke inn.

12910191_983842735017514_552894331_n

Som sagt visste jeg ikke hva jeg skulle forvente meg, men utslaget av dagen sjokkerte meg. At et sted kunne inneholde så mye glede og håp, samtidig som sorg og fortapthet gjorde veldig inntrykk på meg. Dagen har satt sine spor, både på godt og vondt.