Kategoriarkiv: Barn på flukt

Ikke glem funksjonshemmede barn på flukt!

Hvert år, den 3.desember, markeres FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Det var på slutten av FNs tiår for funksjonshemmede i 1992 at generalforsamlingen i FN besluttet at denne dagen skulle markeres.

Denne dagen er viktig. I dag settes all fokus på dem som blir nedprioritert og dem som blir glemt. Funksjonshemmede blir dessverre ofte glemt.

Millioner av mennesker er på flukt. Altfor mange av dem er barn. Altfor mange funksjonshemmede barn er på flukt. Men dette får lite oppmerksomhet. Barn har det vanskelig på flukt, blant annet fordi mange mister det som betyr mest for dem. Det kan være en drøm, en kosebamse, et hus eller en mamma. I tillegg til dette drar de på en utrolig risikofylt reise fylt med redsel.

Alt dette opplever også funksjonshemmede barn, men de opplever også en tilleggsbelastning som andre flyktninger ikke har. De kan være døve eller stumme, mangle et ben eller ha problemer med å gå. Under lange og krevende båt- og bussturer er dette en ekstra påkjenning. De opplever det å være avhengig av noen. Noen som kjenner dem og deres behov godt, og som vet hva som må gjøres om en nødsituasjon oppstår. Problemet er at i store folkemengder er det så utrolig lett å komme bort fra sine nære, og da blir man mye lettere utsatt for vold og overgrep.

Om man er så heldig å nå frem til en flyktningleir havner ofte funksjonshemmede (barn) bakerst i køen. Det er ikke fordi organisasjoner bevisst forskjellsbehandler. Det er fordi de blir glemt, bl.a. fordi det er så mye kaos og uorden. På papiret har funksjonshemmede like mye rett på skolegang, mat og klær i flyktningleirer, men dette blir sjeldent oppfylt.

I morgen er det 4.desember. Da håper jeg alle tar funksjonshemmede barns rettigheter like mye på alvor som det forhåpentligvis blir gjort i dag. For selvom denne dagen er viktig, er alle andre dager like viktige. Jeg vil at Norge gir en tydelig beskjed internasjonalt om at funksjonshemmede barn skal bli tatt godt hånd om på flukt og i flyktningleirer!

Mathilde Gjerde Førland
Juniorrådgiver for funksjonshemming

Skolering av barn på flukt

Du har sikkert tenkt på hvordan man skal utdanne barn som er utsatt for katastrofer som sender dem på flukt. Hvordan skal de holde seg oppegående på klassiske skolefag? Matematikk f.eks, krever repetisjon. Pugging. Men hva er det å pugge hvis du ikke har noe å lære hos noen?

Tiltak, som å grunnlegge en midlertidig skole i flyktningeleirer, krever tid, penger og arbeid. Noe organisasjoner som bistår med frivillighetsarbeid må begrense. Organisasjonene må prioritere ettersom hvem som trenger utdanningen mest. Da bruker de som regel elle-melle eller hvilken av leirene som har flest bosatte. Flere barn, større oppslutning for dem. Vinn-vinn. Men ikke for alle.

Det er jo flere barn der ute. Flere barn som trenger hjelp med skolering, utdanning og «generell kompetanse» som kommer til å egne dem i livene deres fremover. Disse er enten i mindre organiserte flyktningeleirer eller så lever de som nomader i deres eget hjemland på jakt etter en plass der de er trygg, men også, naturligvis, en plass der de kan sove med tak over hodet.

Ikke ta velferden i Norge for gitt. Den kom ikke gratis. Vi har nå klart å grunnlegge en stabil, velfungerende stat med mange goder å godte på, hvor blant annet gratis skole er inkludert. Hvis noen skal hjelpe, hvorfor ikke vi?

Petter Hov Jacobsen, URO

Nasjonaldagen

Is, sang, russekort, brus. Små gleder på en ellers stor dag. Barn som drar nytte av foreldrenes løse lommebok. Akkurat denne dagen er det greit.

I dag er det fire dager siden den 202. nasjonaldagen ble feiret i Norge. Nordmenn mest ikledd skjerf, kombinert med bunader og dress, sang, hold taler og spredde generell glede. Kulden og et tynt lag med snø la seg over deler av landet og innbyggerne klagde. Enormt. Nyhets-kanaler og andre plattformer ble oversvømt av klagende nordmenn. «Kaldeste nasjonaldagen på lenge.» «Kom Mai du skjønne milde. Jaja…» Nordmenn idag er forvent. Vi legger bare ikke merke til det fordi alle er helt lik. Vi reagerer på samme måte alle sammen. Mange vil kanskje nekte for det, men alle klager uansett.

Jeg var på byen og feiret 17. Mai med en vennegjeng denne dagen. Vi var naturligvis oppgitt over snølaget som lå som et pledd over den asfalterte veien, men jeg bor i Nord-Norge så mange av dere vil sikkert påstå at vi bare måtte leve med det. Jeg sier at jeg klaget. Ganske mye. Gang på gang. I det jeg plutselig hørte en liten jentestemme si; Åhh jeg vil så veldig gjerne ha en sandwich (Sandwich-isen altså). Moren ristet på hodet og sa det var for kaldt for en is. Hun hadde naturligvis rett, men det tok ikke jenta lett på. Hun begynte å gråte. På en eller annen måte mente hun at moren hadde ødelagt dagen hennes uten å si noe fornærmende. Det var bare rett og slett for kaldt for en is. Det var da jeg skjønte det. Vi er forvent. I det jeg fikk denne lille åpenbaringen, som sikkert mange av dere har tenkt på en eller annen gang, tenkte jeg at det kunne ikke være noen bedre plass å skrive om dette enn her.

Nå begynner nemlig leksjonen.
Vi i Norge er oppvokst i et slikt miljø. Alt blir servert på et sølvfat. Vi blir oppfostret i et miljø som sier at det ikke er noe galt i å grine etter en is. Jeg har forståelse for at en 8-åring så veldig gjerne ville ha denne sandwichen, men alt jeg ber om er at dere tenker på at det er noen barn der ute som vil ha den mer. Mye mer. Spesielt de som er på flukt.

Petter H. Jacobsen, JR Vann og sanitær

Hva hvis du måtte flykte?

Hva hvis du måtte flykte, hva ville du tatt med deg? Det er et spørsmål det er vanskelig å relatere seg til for flesteparten av oss. Dette er nok fordi vi ikke vet hvordan det er å måtte flykte fra krig, vi har ikke opplevd krig og elendigheter. Vi vet ikke hvordan det er å måtte dra ifra alt og alle. Alt man har nært og kjært.
Det er over 60 millioner mennesker som flykter fra krig idag. Tenk på det, 60 millioner mennesker som må dra ifra nesten alt de eier. 30 millioner av dem er barn og unge.
Prøv å forestill deg hvordan du selv hadde følt deg hvis du måtte dra ifra alt du eier, hva hadde blitt viktig for deg da? Da er det kanskje lettere å relatere seg til dette spørsmålet.
Hvis jeg måtte flykte hadde jeg først og fremt tatt med meg familien min fordi de er viktige for meg. Hva med deg? Hva hadde du tatt med hvis du plutselig måtte flykte? Post det på fb siden til Plan Norge da vell, bruk en emoji som beskriver hva du hadde tatt med!!

30 millioner barn og unge i verden er på flukt. Hvis DU var flyktning, hva kunne du ikke klart deg uten? 󾆟󾔸󾓝󾔥󾥠󾆷? Svar med en emoji i kommentarfeltet. Fortsett diskusjonen i PlanUngdoms Facebook-gruppe.

Posted by Plan International Norge on 23. april 2016

Selma Reinhart

Juniorrådgiver for kultur og kommunikasjon

Norge, du må ikke sove

Jeg sitter her i senga mi, med en kaffekopp i den ene hånden, og penn og papir i den andre. Jeg må få ut litt frustrasjon, fordi det er en tikkende vekkerklokke som står på nattbordet og Norge har slumret litt (alt) for mange ganger.

Verden er urettferdig, mennesker er egoistiske og jeg nekter å være en del av det lengre. I oktober skulle jeg tilbragt en uke i Palestina og Israel. Jeg hadde satt meg godt inn i situasjonen, og var forberedt på en uke med nye inntrykk, mye følelser og sterke historier. Jeg hadde kjøpt kritt, såpebobler og fargeblyanter som jeg skulle dele ut til barna i flyktningleiren Aida. Jeg var så klar som man kan bli for en slik reise, men denne turen ble aldri noe av. To dager før avreise, fikk vi vite at det var for farlig å reise ned. I dagene som fulgte, var nyhetsbildet preget av drap, skyting, selvmordsbombing og kaos i Palestina og Israel. Det knuser hjertet mitt att uskyldige mennesker jeg skulle bli kjent med, har blitt drept. Det får meg til å gråte at jeg ikke kan gjøre noe som helst for å hjelpe dem. Jeg får vondt inni meg når jeg vet hvor urettferdig alt er og at det like gjerne kunne vært meg.

Vi har det så utrolig bra. Vi har det for bra. Vi har glemt hvordan det var før oljeeventyret begynte i 1969. Hvordan det var å slite, leve i et land med ustabil økonomi, dårlige levestandarder og manglende offentlige tilbud. Vi har glemt at flere tusen reiste over til Amerika for å finne lykken og at vi rømmet til England og Sverige under andre verdenskrig. Vi har glemt at vi har vært i samme båt selv.

Hvor ble den gjestfriheten som vi viste flyktningene fra Balkan på 90-tallet av? Hva har skjedd med oss? Mange sier at flyktningene aldri kommer til å reise hjem igjen når vi først slipper de inn i landet, men bare se til Balkan, hvor flertallet av de som kom til Norge, nå har dratt hjem. Hvorfor skulle ikke flyktninger fra Syria gjøre akkurat det samme? Og båtflyktningene fra Vietnam – ingen sa ”la dem drukne”?

Det er så lett å tenke på tall, tenke at disse 8000 bare er utgifter som vi ikke ønsker å påta oss. I media blir flyktningene fremstilt som et problem, men det er jo helt galt. Det burde jo bli sett på som et privilegium at mennesker ser til Norge og ønsker å bo her. Jeg blir stolt over landet mitt da, men den stoltheten forsvinner fort når jeg leser om statsråder som ønsker å stenge grensene og sende flyktningene hjem igjen. Hvor ble medmenneskeligheten av?

Det man ikke kommer på, er at disse 8000 er mennesker, som er like mye verdt som meg og deg. De har familie, de hadde et hjem og det eneste håpet de har lenger er å få bevare livet sitt. Det var da ikke deres ønske at hjemlandet skulle bryte ut i krig.

Mange sier at vi må hjelpe dem der de er, fordi vi har sprengt kapasiteten her hjemme. Hvis vi har sprengt kapasiteten, hva har da Tyrkia gjort, som har tatt imot over to millioner syriske flyktninger? Hva har allerede kriserammede Hellas gjort da? Og kapasiteten i nærområdene, over 4,6 millioner flyktninger har reist over til nabolandene Jordan og Libanon. Det er nesten like mange flyktninger som innbyggere i Norge.

Norge det er på tide å stå opp og ta ansvar. Vi må våkne og se lengre enn til svenskegrensa. År etter år er vi kåret til verdens beste land å bo i, la oss vise vårt fantastiske land til våre medmennesker også. Mange har flyktningene har høyere utdanning og mange ressurser, la den bli med på velferden og bidra. Jeg ønsker at vi står sammen om dette. Jeg ønsker at vi flagger og feirer når vi skal ønske 8000 syriske flyktninger velkommen til verdens beste land. La oss vise solidaritet for våre medmennesker!

Anna Tangen Eide

Juniorrådgiver for Utdanning

Hvordan er det for funksjonshemmede barn på flukt?

I dag står Norge og verden ovenfor den største flyktningskrisen innen moderne tid. Vi hører stadig på nyhetene om flyktninger med håp om et bedre liv, som dessverre ikke lykkes. Deres situasjon er veldig vanskelig. Og aller vanskeligst er det for de barna med funksjonshemminger, men de hører vi sjelden om.

Da jeg så bildet nederst i teksten, stoppet jeg opp og tenkte: hvordan er det å være denne gutten, ikke kunne gå – og samtidig være på flukt? Hva tenker han, der på stranden, om framtiden? Hva tenker han om den farefulle ferden? Om han kan risikere å miste rullestolen underveis? Og hva vet han om de han er så avhengig av, kan klare å hjelpe?

De barna som når fram til en flyktningleire har egne rettigheter som skal sikre dem. De har blant annet rett på skolegang og mat og drikke. Ikke alle barn får disse rettighetene oppfylt under kaotiske forhold, selv om de har rett på det, på papiret. Noe av grunnen til at mange funksjonshemmede barn ikke får tilgang til utdanning under oppholdet deres, er mangel på blant annet lærere med nok kompetanse til å ivareta deres individuelle behov, men også fordi det eksisterer for lite kunnskap om hvilke ressurser som må til og hvordan de skal ta vares på. Når ulike gjenstander, som mat, drikke og klær skal deles ut havner ofte de funksjonshemmede bakerst i køen, som fører til at de blir glemt bort, også av hjelpeorganisasjonene. Noen får seg kanskje ikke til køen en gang. De som trenger det aller mest får som oftest minst hjelp.

Tenk deg at du er en blind jente  som har mistet både mor og far i krigen du flyktet fra . Tanten din som var den eneste du hadde, kom du bort fra i kaoset da flere hundre desperate flyktninger skulle inn på en buss. Du ender opp alene på en flukt blant mange tusen fremmede. Er du funksjonshemmet og flyktning og ikke har noen som passer på deg, kan det bli vanskelig å beskytte seg mot farer underveis. De funksjonshemmede barna er større utsatt for overgrep og misbruk. Funksjonshemmede blir usynlige og de blir glemt i denne kaotiske krisen.

Vi i Norge må se dette og gjøre det vi kan. Derfor er det viktig at Norge setter krav ovenfor organisasjonene som jobber i kriseområdene. Generalsekretær i Plan International Norge, Kjell Erik Øie,  mener også at Norge må inkludere de funksjonshemmede blant kvoteflyktningene, slik at de kan få komme til et trygt land hvor rettighetene deres skal bli tatt på alvor. Sammen med styreleder i Atlas-Alliansen, Arnt Holte, mener Øie at de funksjonshemmede flyktningene må bli systematisk registrert, slik at det blir lettere å hjelpe funksjonshemmede på flukt.

funksjonshemmet
Forestill deg at du er lam og avhengig av rullestol. Hvis du har liten eller ingen hjelp, hvordan er det da mulig å komme seg trygt videre i flukten til et bedre liv?

Alle som har klart å flykte, har en drøm og et håp om å finne fred og et verdig liv. De som trenger litt ekstra hjelp, har også det. Kanskje enda mer.

Mathilde Gjerde Førland
Juniorrådgiver for funksjonshemming

Barn på flukt- video

 

Denne videoen fra NRC- Norwegian Refugee Council anbefaler jeg dere sterkt å se! Ikke nok med at dere vil få mer kunnskap om det å være flyktning, kan dere også høre om barn som er på flukt og deres opplevelser. Det er hjerteskjærende, og nok en grunn til å være med på å bidra. Gi penger til hjelpeorganisasjoner, engasjer deg og vis initiativ, hjelp asylmottaker og hvis du har mulighet, tilby flyktningene tak over hodet!

 

Visste du dette om flyktningkrisen?

Visste du….

  • at det er over 60 millioner mennesker på flukt i dag?
  • at dette er den største fluktkrisen siden 2.verdenskrig?
  • at det er over 80 000 asylsøkere i Norge (2015)?
  • at 38 millioner mennesker er på flukt i sitt eget land?
  • at det stadig kommer flyktninger til Norge?

 

Flyktningkrisen er like aktuell i dag som den var i går, og vil være i morgen. Hvor skal det bli av alle de som flykter? Hvem har kapasitet til å ta imot alle? Og hva kan eventuelt gjøres?

Har du noen spørsmål om nettopp dette temaet? Lurer du på noe mer om flyktningkrisen? kanskje hvordan du kan bidra? eller hvordan man kan løse en så stor utfordring? Lise fra Plan Norge svarer på spørsmål om dette i morgen klokka 20.00 live på planungdom! Så hvis det er noe du lurer på, skriv det gjerne i kommentarfeltet eller på PlanUngdom sitt arrangement «Live chat: hva skjer med flyktningkrisen?» på Facebook!

-Aisha Aziz, juniorrådgiver for barn på flukt

Hva er din drøm?

I forbindelse med vårens kampanje var to av våre juniorrådgivere i Rwanda og besøkte flyktningeleirer. Når de var i der, hadde de noen miniintervjuer med unge flyktninger. I dette intervjuet ble flyktningene spurt om favorittmat, favorittaktivitet,  det viktigste i leiren, hva de drømmer om, og hva de ønsker å bli.

Når jeg leste igjennom disse miniintervjuene fikk jeg gåsehud. Det slo meg plutselig hvor viktige de små tingene vi bare tar for gitt, faktisk er når man er i en så sårbar situasjon.  Det var mange som svarte at skolen og foreldrene er det viktigste, at ris er favorittmaten, favorittaktiviteten er for mange ballspill eller dans, og at den viktigste eiendelene kunne være en fotball eller genser.

På spørsmål om hva hun drømte om, svarte 17 år gamle Mushirarungu, at hun drømte om et liv utenfor leiren.

Altså, bare tenk deg at du er 17 år, og alt du ønsker deg er et liv utenfor leiren. Det er ganske sterkt, og sier litt om situasjonen disse barna er i. Heldigvis jobber flere bistandsorganisasjoner, deriblant Plan, med å opprette trygge soner for barn der de bare kan være barn, og for et øyeblikk slippe å tenke på situasjonen de er i. Det høres kanskje rart ut at dette er noe man prioriterer å bruke penger på, men dette er faktisk utrolig viktig! Dette er noe som minsker de negative opplevelsene ved å være på flukt,  og viktigst, gjør at disse barna får en barndom.

Til slutt vil jeg bare oppfordre deg til å tenke igjennom de samme spørsmålene som vi stilte flyktningene. Hva er det viktigste i ditt liv, og hva drømmer du om?

 

Husk også å bli med på #planchallenge på facebook. Hvis du skulle flykte nå, hva ville du tatt med deg? Bruk en emoji som symboliserer dette, og kommenter på denne facebook-posten.

Psst! Plan ungdom har nettopp fått  nye nettsider, sjekk den gjerne ut her!

Barnevennlige soner

Har du noen gang tenkt over hvordan det er å bo i en flyktningleir? Med mennesker overalt, og trengsel hvor enn du går. I slike leirer er det viktig å ha et område hvor barn kan være barn. Et sted de kan ha felles aktiviteter og være sammen med andre.

Barn som har flyktet fra for eksempel konflikter eller katastrofer har ofte opplevd mye vondt. Barnevennlige soner er steder barn kan komme for å leke. Der slipper de å tenke på alt det vanskelige, og bare ha det gøy med andre. Disse sonene gir unge gutter og jenter utdanning, støtte og beskyttelse.

Kriser kan ha en forferdelig effekt på barn og unges liv. De fører ofte til at jenter og gutter blir foreldreløse, skilt fra sine familier, rekruttert til væpnede grupper, seksuelt misbrukt, utsatt for menneskehandel eller, som ofte er tilfelle, flere av disse samtidig.
Plan International setter opp flere «child-friendly spaces» eller barnevennlige soner for å bidra til, og støtte behovene for barn som er berørt av for eksempel jordskjelv, krig eller andre uroligheter.


 

«I nødssituasjoner blir behovene til jenter og gutter ofte glemt, dette gjør dem sårbare for overgrep. Det er derfor vi jobber med myndighetene for å sette opp disse barnevennlige områdene for å gi beskyttelse for de som trenger det.» -Rossana Viteri, landdirektør for Plan International Ecuador.


 

Plan jobber for å hindre misbruk, omsorgssvikt, utnytting og vold mot barn i krisesituasjoner. For å klare dette jobber de med barn, deres familier og de lokale myndigheter i deres lokalsamfunn for og styrke systemene for barnebeskyttelse. Noen av de trygge sonene tilbyr derfor støtte og undervisning for foreldre hvor de kan lære om selvtillit, ernæring og barnevernet.

-Erle Harsvik, Juniorrådgiver for vold mot barn.