BESØKET I KIZIBA REFUGEE CAMP

Da jeg var liten var jeg alltid godt plantet foran TV-en hver gang det ble vist Artistgalla og TV-aksjoner fra livet i en flyktningleir. Det ble alltid mye gråting, og en lang prat med meg selv om hvorfor verden var så urettferdig. Allerede da ble det bestemte at jeg en dag skal reise til en flyktningleir.

12873443_983843108350810_706572414_o

I dag, mange år senere, reiste jeg på mitt andre besøk i flyktningleir denne uken. Dagens leir var Kiziba Camp. Leiren ligger høyt oppe i fjellet og er 20 år gammel. Det betyr at de fleste barna er født og oppvokst i her. Forventningene mine på forhånd var ganske uklare, for hva skal man egentlig forvente? Sult, fattigdom og elendighet? Jeg var uansett ikke forberedt på det som faktisk skjedde.

Vårt første møte med barn var i en Child Friendly Space. Dette er områder som blir laget i flyktningleirer hvor barn kan leke fritt. Fire små barn kommer mot oss. I begynnelsen er de veldig skeptiske. Likevel tar det ikke lang tid før de er borte hos oss. Holder oss i hånden, sitter på fanget, stryker i håret. De ler og snakker. De forteller og forteller. Selv om jeg ikke forsto så mye kommuniserte vi likevel ganske bra.

12896445_983843268350794_396347082_o

12874126_983859795015808_282723976_o

 

12674862_983843238350797_1673733697_o

De litt eldre barna er i den rette alderen for skøyerstreker. De danser og roper. Da jeg skulle danse sammen med dem begynte de bare å le. En herlig latter som formidlet ren glede, hvor alle bekymringer er glemt. De løper rundt og kaster ball. Hver gang noen tar opp kamera eller mobil roper de «foto, foto!», løper fram og poserer med store smil til fotografen.
De prøver å lære meg litt Kinyarwanda, et av de mange lokale språkene, men hver gang jeg gjentar det de ber meg si, begynner de å le. Jeg har en liten mistanke om at de lærte meg noe helt annet enn det jeg først trodde.

12837582_777529272381726_1781431092_o

12903560_777534012381252_1320138541_o

Mange av de eldste ungdommene var nettopp ferdige med dagens eksamen, og tok seg en velfortjent pause med litt basketball. Vi fikk se på kampen, som var et spill av veldig høy kvalitet. Etter kampen tok vi oss en prat med dem. Vi fortalte hvem vi var og hva vi gjorde her, og de fortalte oss litt om seg selv og sitt liv. De beskrev forholdene i leiren, og det ble starten på klumpen som begynte å ta plass i halsen min.

12896341_983843235017464_1691404153_o

Da det var på tide å dra samlet barna seg rundt oss for klemmer og «high fives». Etter en dag fylt med latter, glede og lek hadde jeg en veldig god følelse da jeg satte meg inn i bilen for å dra. Det var ikke før vi begynte å kjøre, og barna løp etter bilen at det gikk opp for meg. Alle de leende småbarna, de tullete ungene, de engasjerte ungdommene skulle være igjen i leiren. Jeg skal hjem, de skal bli værende. Klumpen som tidligere hadde tatt plass i halsen min vår nå godt plassert. Alt de fortalte om livet i leiren, hva de manglet og savnet begynte å synke inn.

12910191_983842735017514_552894331_n

Som sagt visste jeg ikke hva jeg skulle forvente meg, men utslaget av dagen sjokkerte meg. At et sted kunne inneholde så mye glede og håp, samtidig som sorg og fortapthet gjorde veldig inntrykk på meg. Dagen har satt sine spor, både på godt og vondt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *