Alle innlegg av Jenny Westrum Rein

Intervju fra Rwanda: Emmanuel (15)

– Skolen er i dårlig stand, forteller 15 år gamle Emmanuel. Han er en av ungdommene vi møter i Kiziba, en flyktningleir på grensa til Den Demokratiske Republikken Kongo. – Det er jord på bakken og vi mangler materiale vi trenger i timene. Kvaliteten på undervisningen er allikevel høy. Han mener at de ulike områdene som er satt opp for å holde barn og unge i aktivitet, som child friendly spaces og idrettsbaner, hjelper. – Når barna leker trives de godt og de er avslappede. Da tenker de ikke på det som er trist.

IMG_6694

– Vi får ikke nok av det vi trenger. Det er vanskelig å få tak i ting, og om vi spør om noe tar det veldig lang tid før vi får det, sier han. Emmanuel liker selv å spille volleyball, men i campen, som rommer rundt 20 000 flyktninger, er det bare én volleyballbane, og én volleyball. – Vi er mange ungdommer, og mange vil være med å spille når vi først får tak i en ball. Noen ganger er det de eldre ungdommene som spiller, og da får ikke de yngre være med selv om de kanskje er lyst, forteller Emmanuel. – Noen ganger former folk grupper og stenger ut eller erter andre. Det er vondt.

Selv drømmer Emmanuel om å ta utdannelse å bli lege, men enda virker drømmen langt unna. – Jeg står opp om morgenen, og så går jeg på skolen. Når jeg kommer hjem fra skolen hjelper jeg foreldrene mine, sier han. – Dette er ikke et lykkelig liv.

Francine(21) driver egen frisørsalong

I 2011 gikk pengene som norske elever jobbet  inn under Operasjon Dagsverk til  et Plan-prosjekt i Rwanda. Prosjektet skulle gi flere ungdommer mulighet til å fullføre videregående utdanning av god kvalitet og til å organisere seg, uttrykke seg og lære om sine rettigheter. Pengene gikk blant annet til å  bygge to videregående skoler, gi  stipender til 200 jenter, videreutdanning av lærerer, å starte opp elevråd på en rekke skoler og fange opp jenter som var på vei til å droppe ut av skolen.

Nå går Plans rolle i prosjektet mot slutten, og myndighetene har tatt over driften av skolene. I dag var vi så heldige å få møte noen av elevene som har dratt nytte av prosjektet.

12596148_982835108451610_812519071_n

Francine er 21 år og kommer fra Bugesera-området. Hun var en av de heldige jentene som fikk stipend til yrkesutdanning gjennom OD-prosjektet. Francine valgte frisørutdanning  og har nå startet sin egen salong, som Dina fikk prøve i dag.

– Jeg visste at familien min ikke kunne forsørge meg og betale for utdanningen min, forteller Francine da vi møter henne. – Jeg startet salongen for å kunne hjelpe familien min med penger, i tillegg til å forsørge meg selv.

12721983_982834065118381_1734895350_n

– Jeg har alltid hatt lyst til å starte opp noe selv. Det er vanskelig for familien min å støtte meg økonomisk, forteller hun. Stipendet gjorde det mulig for henne å  ta fagutdanning og starte opp salongen.

Francine var en av de heldige som ble plukket ut  Så tok hun et ettårig kurs som frisør før hun var lærling i 3 måneder. – Jeg liker å jobbe som frisør, sier Francine. – I salongen klipper vi både menn og damer. Jeg har ansatt en gutt som jobber her og klipper menn.

12899730_982834045118383_1581616665_n

Nå er det rundt et år siden Francine åpnet salongen, og businessen går godt. – Til vanlig har jeg rundt 20 kunder i uken, forteller hun. I dag var det Dina som fikk være Francines kunde, og fikk en hårklipp.

I tillegg til å møte Francine snakket vi med  tre andre jenter som hadde fått stipend og nettopp fullført videregående utdanning. Alle var nå i full gang med å søke jobb. Det er godt å se at Plans arbeid gjør en forskjell og  bidrar til at ungdom får et utgangspunkt de kan bygge videre på.

«We want to thank Norway, ODW and Plan for the scholarship and the help they have given us.»

– Faith, 19 år, mottaker av stipend fra OD-prosjektet så hun fikk fullføre videregående skole.

Barn er barn over hele verden

Jeg har prøvd å sett for meg hvordan en flyktningeleir er i flere uker, riktignok uten særlig hell. Hva det enn var jeg så for meg var farlig fjernt fra realiteten.

Det første som møtte oss var telt. Kilometervis med telt i alle størrelser, dekt av logoer. UNCHR, Røde Kors, Redd Barna og ikke minst Plan International. Å komme fra lille Inderøy til en leir med nærmere 50 000 beboere er litt av et sjokk. Forholdene så overraskende bra ut på avstand, men noe sier meg at en rask titt inn i et av teltene ville gitt meg en litt annen oppfatning.

Vi ble tilbudt gjestetoalettet, det beste de har. Det viste seg å være pit latrines, også kjent som hull i bakken med en doskål rundt. Vi gjorde vårt fornødne raskt og på huk, men det slo meg hvordan sanitærforholdene i resten av campen må være om gjestetoalettet er slik.

Over alt hvor vi gikk var det barn, og de styrtet til for å hilse på, snakke med og ikke minst ta på musungo: hvitingene. Da ei lita jente på 1-2 år i rød kjole kommer bort og tar tak i hånda mi kan jeg nærmest høre hjertet mitt knuse. Vi har sjeldent følt oss så populære før.

Jenny barnFlokk barn

Mahama er ikke preget av hverken lidelse eller elendighet. Heller tvert imot. Mahama er preget av barnelatter, av sang og dans, av fotball, av lek og til tross for en usikker fremtid, av trygghet.

DansinfDans barn

Jeg setter meg ned på huk, og det kommer nærmere et tjuetalls barn løpende mot meg. Før jeg vet ordet av det er jeg omringet. De fletter håret mitt, legger det mot sitt eget hår og sammenligner. De setter seg i fanget mitt og holder rundt meg. De ler og de holder meg i hendene. På ett tidspunkt har jeg et barn på hver finger. Og så prater vi. De på sitt språk, og jeg på mitt. Vi forstår hverandre helt fint.

Uansett hva som skjer kommer de typiske barnslige reaksjonene. De gisper, de peker, de ler og de holder hender. Uansett om de er fra Rwanda eller fra Norge.

DINAogJenny

 

Reisefeber

Jeg har tenkt og tenkt i mange uker. Jeg har sett på flere titalls bilder og videoer. Jeg har lest bøker. Jeg har prøvd å sett for meg hva som kommer til å møte oss. Men det virker umulig. Om mindre enn 24 timer sitter Dina og jeg om bord i et fly som skal frakte oss først fra Oslo til Istanbul, og så videre til Kigali i Rwanda. Her skal vi bli i nærmere ei uke for å forberede materiale til vårens kampanje.

12305480_979088878826233_2030830047_n 12421793_979088902159564_1047714917_n

Jeg både gleder meg og gruer meg, men mest av alt er jeg spent. Spent på hva som kommer til å møte oss, spent på hvordan det ser ut, spent på hvordan landet er preget av alt de har vært igjennom.

Vi kommer til å blogge underveis, og til å publisere på både Facebook og Instagram. Jeg gleder meg til å ta bilder, skrive og ellers dokumentere det vi ser, og jeg gleder meg til å kunne vise dere ting underveis.

Dem som ikke gleder seg til jul

«Himmeln åpne sæ seint i oktober
Det første snøfnugg har falt
Gatan dem fylles av latter og varme
Det e glitter og lys over alt

Plutselig står desember på trappa
November har dala i skjul
Mamma hu går rundt i huset og pynte
og æ går og gler mæ te jul»

For meg er jula den beste tida på året. Jorden er deilig, engler daler ned i skjul. Vi forbereder oss mange uker i forveien, kjøper inn både julegaver og julemat, tenner adventslys og gleder oss på julekvelden og tida både før og etter. Vi fyller huset med nisser, engler og lyslenker. Alt lukter røkelse, granbar fra juletreet og julekaker. Hele familien er hjemme. Vi tuller og ler, bytter gaver og småkrangler innimellom. Ting er slik det skal være. Jula er den beste tida på året.

«Ut dale snøen tett i tett
Veien ligg kald og forlatt
Tenke kor heldig vi e som får ligg
Trygt under dyna i natt

I vinduet heng den og lyse opp rommet
Ei stjerne så varm og så gul
Sende en tanke, en klem og litt varme
Te den som itj gler sæ te jul»

Dessverre er det ikke sånn for alle.

Flere millioner barn er på flukt, og kommer garantert ikke til å få et sted å feire jul i år. Mens jeg ligger under dyna her på trygge Inderøy kjemper andre mot kulden i Middelhavet. Det samme havet som de fleste av oss forbinder med bading og sydenferie er langt ifra like behagelig på vinterstid. «Piken med svovelstikkene» er ikke lenger bare et juleeventyr vi forteller for å sette ting i perspektiv. For noen er det realitet. Flere enn jeg orker å tenke på sover ute i natt, kanskje uten noe annet enn en presenning til å beskytte seg mot den isende kulda.

«Vi lage hopprenn i flaggstangbakken
Brevisen ein av oss
På isen så vil alle samen vær kongen
Den store Johann Olav Koss

VI kjæm inn på kvelden, det knitre i peisen
På teppet ligg katta så lang som hu e
Stemman i stua e rolig og trygg
Når natta banke på og tar oss med»

– Vi har ikke plass! Skriker nordmenn. Vi er sinte, redde, forbanna. Sender brev til statsministeren. Kommenterer litt på facebook. – Det er vårt land! Skriker nordmenn, der de sitter inne i de varme husene sine. Hvem har vel tid til å bekymre seg for flyktninger som fryser når ribba står i ovnen og må passes på?

Imens sitter jeg her, god og mett under den varme dyna mi, og skriver dette i håp om at jula ikke bare skal handle om fjøsnisser og engler i vedskjul. I håp om at vi kan stoppe opp ei lita stund og sende en tanke, en klem og litt varme også til dem som ikke gleder seg til jul.

«Ut dale snøen tett i tett
Veien ligg kald og forlatt
Tenke kor heldig vi e som får ligg
Trygt under dyna i natt

I vinduet heng den og lyse opp rommet
Ei stjerne så varm og så gul
Sende en tanke, en klem og litt varme
Te den som itj gler sæ te jul»

– Tekst fra sangen «Te den som itj gler sæ te jul» av Charlotte Audestad

Mistes der, merkes her

Om jorda vår var en kropp, hadde regnskogen vært lungene. 9 millioner kvadratkilometer dekkes av regnskog. Tenk deg det. 9 millioner kvadratkilometer med jordas lunger, og vi ødelegger dem hver eneste dag. Halvparten av all tropisk regnskog har blitt borte siden 2. verdenskrig. Siden år 2000 har tre ganger Norges størrelse i regnskog forsvunnet.

8e717cde09454fe9c3baa53aed1d3cc3

Ca 1,5 millioner av verdens plante- og dyrearter er oppdaget. Av alle plante- og dyrearter som ikke er oppdaget ligger 75% i regnskogen. Om regnskogen forsvinner kommer et stort antall arter til å forsvinne for alltid.

31721dc60a951d2440c999f29573779f

Det er bundet mer CO2 i verdens skoger enn i hele atmosfæren. Når skogen kuttes ned frigjøres denne CO2-en.

Vi spiser mer kjøtt enn noen gang. Regnskog omordnet til beiteland har gjort Brasil til en gigant innenfor kjøttindustrien. Denne industrien står for mellom 60 og 75 prosent av avskogingen i Brasil. Om du trodde norsk industri var bedre så tro om igjen. Norske bønder bruker nemlig fôr lagd av soya fra regnskogsområder. En fjerdedel av avskogingen i Amazonas mellom 2000 og 2005 skjedde av soyaprodusenter. Det norske forbruket av soya legger beslag på elleve ganger flere plantasjer enn da palmeoljebruket var på sitt høyeste. I 2013 importerte vi 250 000 tonn soya til å bruke i kraftfôr.

Ved å spise mindre kjøtt bidrar du til at Norge ikke trenger å importere så mye kjøtt som vi gjør den dag i dag.

Palmeolje er et annet problem. For å møte den enorme globale etterspørselen etter palmeolje har Indonesia planer om å doble produksjonen av palmeolje til 40 millioner tonn årlig innen 2020. Det er her vi forbrukere kan spille en rolle. Om vi boikotter produkter med palmeolje i vil etterspørselen bli mindre, og produsentene vil produsere mindre.

Hvis du sjekker om det er palmeolje i produktene før du kjøper dem, og velger alternative varer uten palmeolje, minsker du etterspørselen og dermed også produksjoner.

NEI til palmeolje

I 2014 døde det 2 personer i uken for miljøsaken. Over en tredjedel av disse var urfolk. 75% av drapene på miljøaktivister skjedde i Sør- og Sentral-Amerika. Steder der Norge er med på å kutte ned regnskogen. Disse menneskene bodde kanskje i regnskogen, de brukte sitt eget liv på å forsvare folket sitt og landområdene sine mot vesten.

Om du gjør tiltak og sprer informasjon om hvorfor vi ikke skal kutte ned regnskogen sparer du kanskje noens liv.

Mange elver små gjør en stor Å. Det er mange små ting du som enkeltmenneske og forbruker kan gjøre for å hindre at regnskogen kuttes ned. Det som skjer der, påvirker også oss her. Vi trenger lunger for å puste.

 

Kilder: http://www.regnskog.no/
http://www.aftenposten.no/meninger/Jeg-er-odelsjente-Jeg-spiser-ikke-kjott-Eller-fisk–Joanne-Brynildsen-Sorheim-8208623.html

Den som intet våger intet vinner – SØK TIL URO I DAG

http://www.plan-norge.no/vil-du-ha-verdens-beste-jobb

For ganske nøyaktig ett år siden sendte jeg inn min søknad om å være juniorrådgiver i URO. Jeg har ikke angret et eneste sekund.

Det siste året har jeg lært fantastisk mye. Jeg har blitt skolert innenfor utdanning, vold mot jenter, miljø og bistandsarbeid. Jeg har fått høre internasjonale politikere som Ban Ki-Moon, Gordon Brown og Julia Gillard snakke på Oslo Summit. Jeg har fått stilt spørsmål til Erna Solberg på Rådhusplassen. Jeg har blitt mer interessert og mer engasjert. Og ikke minst har jeg blitt kjent med  og glad i utrolig mange fine mennesker.

PicMonkey Collage

Ved å være med i URO får du masse erfaring du kan bruke videre, som ikke kan erstattes. Man lærer masse, og læringskurven er forholdsvis bratt. Du får sjanser du aldri ville ha fått ellers. Kort fortalt har du ingenting å tape på å bli med i URO.

Da jeg skulle søke var jeg litt bekymret. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, hva jobben gikk ut på eller om jeg egentlig hadde tid til å være med. Allikevel var det sunn fornuft som fikk meg til å søke. En slags «den som intet våger intet vinner». Jeg ville heller angre på å ha søkt, enn å angre på at jeg aldri søkte.

PicMonkey Collage 2

Sitter du og er usikker på om du har lyst eller ikke? Er du redd for avslag? Vet du ikke helt hva du begir deg ut på, men vil være med allikevel? Send en søknad til URO nå. Fristen går ut 1. november.

http://www.plan-norge.no/vil-du-ha-verdens-beste-jobb

Du har virkelig ingenting å tape.

I dag skal jeg være regnskogvokter

I dag skal jeg hjelpe regnskogfondet å bevare regnskogen.

I dag skal jeg ta et ansvar for min og andres fremtid.

I dag tar jeg et standpunkt i klimakrisen.

I dag hjelper jeg 260 millioner mennesker å bevare sine hjem.

I dag tar jeg vare på 80% av landjordas plante- og dyrearter.

I dag skal jeg vokte regnskogen.

518396069_640

I dag skal jeg være bøssebærer for TV-aksjonen. Jeg gleder meg, av alle grunnene over, og jeg gruer meg.

 

Fordi i dag kommer jeg til å få dører slengt i ansiktet.

I dag kommer jeg til å få spørsmål jeg ikke kan svare på.

I dag vil jeg møte uhøflige og avvisende mennesker.

I dag vil jeg ringe på døra hvor folk er hjemme, men nekter å åpne.

 

Det har tatt mennesker drøyt 60 år å ødelegge halvparten av det skattkammeret kloden har brukt opp til 100 millioner år å bygge opp. Unike dyr og planter forsvinner for alltid. Verden blir varmere og været mer ustabilt. Hvert år forsvinner det 46 000 km2 regnskog – et område på størrelse med Danmark. Det må vi sette en stopper for.

Vi er den første generasjonen som ser klimakrisen hende, og den siste som kan gjøre noe med den. Si nei til palmeolje, unngå tropisk tømmer, be norske forlag slutte å ødelegge regnskogen. Og sist men ikke minst:

Ta imot bøssebærerne med åpne armer. Åpne døra om du er hjemme. Snakk litt med dem. Vær hyggelig, vis folkeskikk. Gi et lite bidrag om du ønsker. Men vis deg fra din beste side, og gi dem lyst til å gå videre og gjøre dugnadsinnsatsen som må til.

TVaksjonen2015

Det at der ikke skjer her betyr ikke at det ikke skjer

For min og de fleste andre norske ungdommer del er sommeren den beste tida på året. Endelig kan jeg sove lenge, være ute sent, grille i fjæra og gjøre alt jeg normalt ikke har tid til.

Illustrasjonsbilde fra Plan Norges facebooksider
Illustrasjonsbilde fra Plan Norges facebooksider

 

For barn og unge i Palestina markerer sommeren 2015 ettårsjubileet for da angrepene begynte i Gaza og drepte 2551 mennesker.
For bosnierne er det 20 år siden Srebrenica-massakren.
For Syria sin del er sommeren 2015 da antallet syriske flyktninger tipper 4 millioner.
For de 57 millionene barn som ikke går på skole spiller det ingen rolle om det er sommerferie eller ikke.

Vi skal nyte sommeren og sommerferien vår, men vi skal ikke glemme. Det er mye du som enkeltmenneske kan gjøre. Bruk sosiale medier for det de er verdt, skriv til aviser og politikere, still krav til politiske parti nå når det snart er valg, og #KrevUtdanning for alle barn. Selv om det ikke skjer her betyr det ikke at det ikke skjer.

Jenny Westrum-Rein
Juniorrådgiver for unges deltagelse og ytringsfrihet

15.01.2015

Hei!

Jeg heter Jenny Westrum-Rein, og er ny juniorrådgiver i URO. Jeg er 16 år og kommer fra en liten kommune i Nord-Trøndelag ved navn Inderøy. Jeg går 1. året musikk på Inderøy Videregående Skole med sang som hovedinstrument.

På fritida er jeg veldig aktiv. Jeg jobber i Filter, ungdomsredaksjonen i Trønder-Avisa, er nestleder i det lokale ungdomsrådet(som dere kan finne på facebook under Inderøy Ungdomsråd), spiller håndball, sitter i styret for en lokal festival(InderøyFest) og driver så klart med sang og musikk. Nå ser jeg frem til å være med i URO og prioritere det litt mer fremover.

Hjertesaken min er barn og unges ytringsfrihet, og spesielt også jenters rettigheter. Dessverre har det seg sånn at over 62 millioner jenter ikke er i skolen, 100 millioner jenter kommer til å stå som barnebrud det neste året og 70% av verdens fattigste mennesker er kvinner. Sånn burde det ikke være. Jeg har fulgt med på Plan sine kampanjer rundt jenters rettigheter lenge, og gleder meg til å se hva vi kan oppnå gjennom URO.

Til slutt vil jeg bare avslutte med å anbefale alle å se videoen vedlagt under, som handler om den livssituasjonen alt for mange jenter befinner seg i

1e8xgF0JtVg