We are two 17-year-old students who thanks to Plan International and Save the Children had the opportunity to visit the Burundi Refugee camp in Nyarugusu during our Easter break. For three days we accompanied the Baba Watoto and Save the Children teams in some of their activities. Baba Watoto is a Tanzanian non-profit organisation sponsored by Save the Children and Plan International which support the refugee children through education and play activities, including Sports and Arts.

Although we could only go for three days, we hoped to still be able to get a little idea of what life in a camp is like, and start understanding what being a refugee really means. Three days doesn’t seem like much, but in such a short time we definitely experienced and learnt a lot. This piece will share with you a little bit of our experience with the refugees from Burundi we met in Nyarugusu and some of the highly committed Tanzanian people who help them.

Arriving in Nyarugusu, you would be forgiven for thinking that the camp is laid out along a main dirt road similar to many main dirt roads in Tanzania. Wide and surprisingly smooth, it’s built solidly, though the only vehicles you are likely to see are those of humanitarian organisations, as well as bicycles and the rarer motorbikes that steer well clear of the four-by-fours you’d be in. Along either side of the road, placed in loose grids between the sparse trees sit the rows of white (and not so white) tents, stamped with the omnipresent UNHCR logo.

From the safety of a cramped car seat, what you see of the camp doesn’t look as bad as you had imagined: yes, the tents look temporary but children are playing about as they are prone to do; adults walk and talk on the side of the road. Everyone you see is going somewhere. Every so often, you drive by a group of parked motorbikes or a table where a mechanic works on rusty bicycles. There are even hair salons, complete with signs in Kirundi and Kiswahili hanging on the blue tarpaulin walls. It seems ill-fitting to label these people as “refugees”. Aren’t refugees gaunt and quiet and traumatised? These people hold their heads high. Their hands engage in their conversations, and they walk with long, decisive strides.

Unfortunately, this first impression of the camp as a nearly adequate living space is a mirage. The observer will soon begin to notice other things that do not fit with the whitewashed image starting to build in their mind: the little boys and girls, barely toddlers, wearing only a ratty t-shirt or jumper; the lack of things to play with; the tents that start to sag as you get further into the camp. And then you step out of the car into this artificial world and you remember: these people have had to flee their lives. They have for the moment no future, no possible ambitions outside the limits of this camp. You remember the true tragedy of their situation. Living in these tents for a week or even a month wouldn’t be that hard. But living in these conditions knowing that this might well be your life from now on….? Still, children laugh and adults smile. When asked, the refugees told us how glad they are to be here. A mother who welcomed us under her tent said how she is now able to sleep without fear that her home might be attacked.

There is an irrational shame when you encounter people who have so little, and you are reminded of the immense privileges you have. Walking between the tents, we had a camera in our bag, which we were careful not to flaunt. However, I was mindlessly holding a plastic bottle of water in my hand. For me, this wasn’t a big deal, not something that I had to stay aware of. That is until a little boy wearing a muddy set of pyjamas came and begged for it. “Maji…” he said, the Swahili word for water. People have begged me for money before, and although it has never been an enjoyable experience, neither has it been a particularly distressing one. This was. Even though I knew that these people lacked water, I hadn’t put two and two together. What I considered a basic commodity was for this child a luxury in its cleanliness.

Water wasn’t the only basic thing that a lot of the children marvelled at. Our visit to a Child Friendly Space showed us how a simple notebook and a pen can create high excitement. But first what are these “Child Friendly Spaces”?

One of Baba Watoto’s activities which we found particularly interesting concern Child Friendly Spaces. Child Friendly Spaces are safe locations where children of all ages can go to play with other children and young animators. These spaces achieve a triple aim: 1) they give children a chance to play again through music, theatre and dance, and in doing so help them feel secure again after the trauma they may have endured, 2) they allow parents to complete activities which may take them away from their tent – e.g. registering, taking another child to the clinic, fetching food or water – all whilst knowing that their children are safe, and 3) they spread important information to children on issues like water sanitation, hygiene and children’s rights

Although Child Friendly Spaces are located all around the camp, for a large part of the children who live further away, walking to one is not always possible. To help more children be able to take advantage of the Child Friendly activities, Baba Watoto organizes Mobile Child Friendly Spaces We attended a morning session with one of these, way off the main road, which gave us a glimpse at how truly huge the camp is. Once we arrived at destination we all clambered out of the jam packed car and started to unroll large reed mats for the quickly gathering flock of children (and their curious parents) to sit on. The kids faced a dilemma: should they listen and participate in the group activity lead by an energetic man with a microphone? or should they join another gaggle of kids around an animator drawing a cartoon on water sanitation on a whiteboard?

Their indecisiveness only grew further when we -perhaps unadvisedly- took out two notebooks and pens from our backpacks and lent them to whoever was interested in drawing. The paper and pens drew a staggering amount of interest that would have made my Art teachers back at school green with envy. Helicopters, cars labelled “Save the Children”, houses adorned with Tanzanian and American flags, drawings of different people, all grew under the pen of these artists. The mass of people surrounding the books made it difficult to see the paper, let alone draw, but nevertheless, the notebook switched hands every few minutes, and previous drawings were evaluated by excited children and unconvincingly aloof adults.


On our last day, before leaving, we visited the tent of one of the mothers who had attended a Save the Children course on parenting. She gave us her two best chairs and refused to allow us to shift instead to her wooden bench. Sitting between old jerry cans, scratched cooking pots and low-hanging wire, she showed us a toy she had made for her youngest. A green soda bottle containing a small stone. A friend from Baba Watoto translated her explanation for us: “she says that this makes her child happier”.

It is difficult to reduce the camp and our short experience of it into a blog post. Nevertheless, this is what we have tried to do here, relying on a few anecdotes that surely have more importance to us than to the reader. This experience has altered something in us. Coming back to Dar es Salaam, we saw everything with fresh eyes, from a different viewpoint. Things have more value in our eyes now, from the water we drink, to the fans and AC that keep us cool in the heat. What remains now is to hold on to that feeling, to grasp it and remember it, even though it would be so easy to let go.

Thank you to the Baba Watoto team, for bringing us along on their Mobile CFS and helping us out at both the CFS’s and the TLS’s. Thanks also to Save the Children and Plan teams for organising this trip for us. Finally, thank you to the refugees that we met, for their warmth and the stories that they told us.


Trygge Soner for Barn på Olaf Ryes plass!

Over 30 millioner barn og unge i verden er på flukt. De kommer fra forskjellige land og flykter av ulike årsaker. Felles er at de er i en svært utrygg situasjon.

Jeg har nå kommet hjem til Kristiansand etter ei lang, men ekstremt spennende helg. Standen på Olaf Ryes plass i går, gikk kjempebra og vi fikk vist ut vår flotte utstilling fra Rwanda til innbyggerne i Oslo.

Bilde: Eline Heidisdatter Lorentzen

Vi ønsket Oslo-folk velkommen til vår trygge sone for barn. For når kriser og katastrofer inntreffer, er Plan der for barna. 
Plan etablerer blant annet trygge soner for lek og aktivitet, samt sikrer at barn og unge kan fortsette skolegang. Dette gjør det lettere å takle krisen, både mens den pågår og i den tøffe tiden like etter.

Bilde: Plan International Norge
Bilde: Plan International Norge

Inne i vår trygge sone for barn kunne du møte Pacific og Solange, samt mange andre barn som bor i en flyktningleir i Rwanda, du kunne også ta en 360° spasertur i Nyarugusu i Tanzania, verdens tredje største flyktningleir, med våre VR-briller. Jenny fra URO, fortalte om sitt møte med flyktningbarn i Rwanda og det ble #PlanChallenge og tegnebord for barn.

Bilde: Plan International Norge
Bilde: Plan International Norge

De nye juniorrådgiverne fikk også for første gang prøve seg på stand med URO. URO fikk fremmet en veldig viktig sak som også nå i dag er veldig aktuell. For vi vet at der mennesker har det ille, har barn det verst.

Bilde: Eline Heidisdatter Lorentzen
Bilde: Eline Heidisdatter Lorentzen

Jeg kommer fra URO, Plan International Norge

God kveld alle sammen! Forrige fredag så hadde Amanda, ei i klassen, og meg et arrangement på skolen. For på skolen så har vi noe som heter Service and Action, hvor elevene må gjøre noe frivillig for samfunnet. Det er mange elever som sliter med å finne noe å gjøre, derfor inviterte vi forskjellige organisasjoner til å informere om hva elevene kan gjøre for den organisasjonen. Jeg representerte derfor Plan International Norge og URO. 

Jeg fortalte da om hva Plan er og gjør som organisasjon. Verdiene til Plan og barnsrettigheter var også en stor del av presentasjonen. Det som er sikkert og vist det er at jeg er 100% mer komfortabel med å snakke om URO på engelsk enn Plan. 🙂

Det var kjempe interessant å høre på andre organisasjoner prate også og hvis du lurer på hvordan du kan hjelpe Plan, enten bli fadder, innsamlingsaksjon eller fadderaksjon så kan du sende oss en melding på Facebook eller sende oss en mail. 🙂


Eline Heidisdatter Lorentzen

Juniorrådgiver for Helse

The Convention on the Rights of the Child

«Because EVERY CHILD in the world has one thing in common. THEIR RIGHTS.»

Godt nyttår! Bedre seint enn aldri 🙂

Jeg går på den Internasjonale skolen i Kristiansand og idag så har jeg vært i 2. klassen og pratet litt om Menneskerettigheter og Barnekonvensjonen. Det gikk på engelsk og det var en setning som de syntes var vanskelig, og det var: The Convention on the Rights of the Child. For vanligvis så sier vi bare Child Rights og når jeg fortalte det ordentlige ordet så ble det plutselig så mye prat. De skjønte ikke hvorfor noe så enkelt og simpelt måtte ha et så langt og vanskelig ord.

Det fikk meg til å tenke. Ja, barnsrettigheter er egentlig veldig enkle. Hadde vært land klart å følge de så hadde alle barn gått på skole, både gutter og jenter. Vi hadde heller ikke hatt barneekteskap eller barn i fattigdom.

Jeg fortalte dem om Klagemekanismen. Vi brukte lang tid til å faktisk skjønne hva er egentlig Klagemekanismen? Når de skjønte det, så fikk jeg mange hender i været. «Har Norge ratifisert Klagemekanismen?» Nei, svarer jeg og før jeg får forklart hvorfor så kommer det flere hender opp. «Hvorfor har ikke Norge skrevet under??» «Har noen andre land skrevet under?» «Hvor mange land har signert og hvilke?» Det var mange spørsmål jeg ikke kunne svaret på. Hvorfor Norge ikke har ratifisert Klagemekanismen kan egentlig bare politikerne svare på, men jeg prøvde. Hvem som har signert, det husket jeg ikke og i hvert fall ikke hvilke land.

Kilde: http://www.childrightsconnect.org/about-us/

Jeg fikk testet mine grenser idag. Jeg brukte all min kunnskap om Menneskerettigheter og Barnekonvensjonen og er veldig imponert over disse andre klassingene som klarte å følge med. De var aktive under hele timen og stilte kjempemange kloke spørsmål. Håper jeg får komme igjen!


Eline Heidisdatter Lorentzen

Juniorrådgiver for Helse

«Do they know it’s Christmas Time at all?»

Nå er julen et steinkast unna. Julen for de fleste er forbunnet med noe hyggelig og en tid hvor man kan kose seg med venner og familie. Men ikke alle barn opplever en fredfull jul.

De lever i land hvor det er krig og konflikter og mange syriske barn, unge og voksne er på flukt. Derfor bør vi her oppe i nord være takknemlige for at vi kan feire jul i et fredelig land som Norge.

Vi i URO vil at du skal tenke på hvor heldige vi er, for vi har det veldig bra. For julen handler om å ha det godt og være sammen med de man elsker, kose seg med god mat, synge julesanger og rett og slett ha en pause fra jobb og skole.

Her er en julesang som viser hvordan mange barn har det i disse juletider, de vet kanskje ikke at det engang er jul.

Moumina Farah, Georg Devendra Apenes og Eline Heidisdatter Lorentzen.

Juniorrådgiver for beskyttelse, ungdomskultur og marked og helse.


På menneskerettighetsdagen ønsker FN å sette fokus på menneskers ulike rettigheter og belyse brudd på menneskerettighetene.

Den 10. desember 1948 ble FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter vedtatt, og denne datoen har vært markert som den internasjonale menneskerettighetsdagen siden 1950.

Menneskerettigheter er grunnleggende og universelle rettigheter som alle har, uavhengig av kjønn,alder, religion eller nasjonalitet


Erklæringen ble undertegnet av 48 land, men det var 8 land som avsto fra å underskrive. Seks av disse, mente at dokumentet hadde et borgerlig fokus på politiske rettigheter som gikk på bekostning av økonomiske og sosiale rettigheter.

Saudi Arabia avsto fra å stemme fordi de ikke ville godta artikkel 18 i erklæringen om retten til religionsfrihet. Apartheid-regimet i Sør-Afrika avsto fra å underskrive på grunn av at deres politikk og ideologi gikk på tvers av erklæringen.

Menneskerettighetserklæringen er et av de mest oversatte dokumentene i verden, og har utkommet på minst 360 språk.

Den norske avdelingen i Amnesty International ble stiftet på FN sin menneskerettighetsdag den 10. desember 1964, og i dag er jeg kjempe takknemlig for mine og dine rettigheter og jeg skal oppmuntre andre til å være takknemlig, for vi er virkelig heldige!


Eline Heidisdatter Lorentzen

Juniorrådgiver for Helse

Øko-taxi i Krakow!

«Jeg ønsker å bruke starten av dette innlegget til å sende mine tanker til Libanon og Paris. Det er i disse tider at vi skal stå sammen og vise at terror ikke er greit.»

I august var jeg i Krakow på klassetur og må bare få sagt at det var kjempegøy! Vi bodde mitt i gamlebyen med 5 minutters gåavstand fra sentrum og 5 minutters gåavstand fra et stort kjøpesenter som heter Galeria. Utenfor dette kjøpesenteret så stod det noe som tok min oppmerksomhet, Øko-taxier på rekke og rad. Dette er altså noen ungdommer som hadde en tanke om å endre verden og de mente at dette var måten å gjøre det på.

Utenfor Galeria
Utenfor Galeria

Vi var da tre jenter med en hel haug av poser som da bestemte oss for å ta en sånn ned til sentrum av gamlebyen for å så ta den videre opp til hotellet. Dette betalte vi altså 250 zloty for, tilsvarer 49 norske kroner. Det var jo absolutt vært det! Dette var økovennlig og de var billig! Jeg vil derfor komme med en oppfordring, kjør øko-sykkel-taxi eller velg en el-taxi for dette er siste mulighet til å endre på verden. Jeg vil gjerne at generasjonene etter oss skal få oppleve trær, frisk luft og fire forskjellige årstider.

Bli med og hjelp de neste generasjonene med å ta vare på vår klode ved å si din mening og plant et symbolsk tre.

Slik gjør du:

  1. Vær kreativ! Lag, tegn eller finn et tre
  2. Ta bilde av treet
  3. Legg ut bildet på Instagram, PlanUngdom FB-gruppe eller send det til ungdom@plan-norge.no.

Husk å bruke hashtag #plantatree og #PlanChallenge

Hvorfor teller treet ditt?

Trærne skal overleveres til norske politikere før de reiser til klimatoppmøtet, og vil styrke budskapet om at Norge må være modige og ambisiøse i forhandlingene.

Kampanjen er et samarbeid med ungdom i flere land, og alle de innsamlede trærne vil også settes sammen til en utstilling laget av ungdom på selve klimatoppmøtet i Paris.

Tut og kjør!
Tut og kjør!

Eline Heidisdatter Lorentzen

Juniorrådgiver for Helse

Vedta Min lov!


Ved å vedta Min lov sier du nei til vold mot jenter i skolen og forplikter deg til å forsvare jenters rettighter. Samtidig støtter du et krav om at alle land må håndheve lovene som forbyr vold i skolen!


62 millioner jenter går ikke på skolen. Vold mot jenter er en viktig årsak til at de faktisk ikke fullfører utdanningen. Ofte velger foreldrene å ta dem ut av skolen, enten for å beskytte mot nye overgrep eller fordi det krenker familiens ære. Ved å bekjempe vold mot jenter sikrer vi jenters skolegang her i verden.

Ofte er det medelever, lærere og voksne i nærmiljøet som utfører overgrepet, og volden skjer både på skolen og på vei til og fra skolen. I mange samfunn blir jenter sett på som mindre verdt enn gutter, derfor er det flere jenter enn gutter som opplever overgrep. Fattigdom og mangel på straffereaksjoner er også andre viktige årsaker til de høye tallene.

Med årets jenteaksjon vil vi i Plan og URO vise frem omfanget av vold mot jenter i skolen. For å vise at vi er flere som forsvarer jentene enn de som utsetter dem for vold, ønsker vi å mobilisere minst 337 000 mennesker til å vedta Min lov hver eneste dag frem til FNs jentedag 11. oktober. Det blir et sterkt signal til politikerne verden over om behovet for handling.

Plan har derfor laget en konkurranse for å få flere til å vedta Min lov. Slik deltar du i konkurransen:

1. Vedta MIN LOVwww.minlov.no (ikke før 20. september)
2. Last opp en kort film på Instagram (maks 15 sekunder) der du:
• Introduserer deg selv (eks: ”Jeg heter Kim”)
• Forteller at du har vedtatt MIN LOV
• Utfordrer tre andre til å gjøre det samme (eks: ”Jeg utfordrer X, Y, Z til å vedta MIN LOV og bli med på #PlanChallenge”)
3. Gi utfordringen til tre venner ved å tagge dem. HUSK å bruke hashtag‪ #‎mylawshoutout‬ og #PlanChallenge
4. Følg med på Facebook-gruppen PlanUngdom. Der annonserer vi vinnere hver dag.

• Hver dag trekkes fire deltagere ut som får et PlanUngdom Jenteaksjonsnett
• Konkurransen varer fra 21. september -11. oktober 2015
• Konkurransen er for alle mellom 13-19 år

Vedta Min lov her : http://minlov.no/ 


Eline Heidisdatter Lorentzen

Juniorrådgiver for Helse

Workshop i Tyskland

I dag har Maria og jeg deltatt på to forskjellige workshops. En om presentasjonsferdigheter og en om moderasjonsferdigheter. Begge to var veldig lærerike, spesielt den siste. Da fikk vi muligheten til å diskutere om klimaendringer.

Senere på dagen hadde vi en økt med «Youth advocacy», det vil si hvordan unge kan engasjere seg. På slutten av økta hadde vi brainstorming om hva vi ønsker å forandre og hvorfor.



De andre dagene har vi brukt på å lære om barnerettigheter og hvordan klimaendringer påvirker barnerettigheter. I tillegg hadde vi team building aktiviteter, hvor vi ble kjent med ungdom fra Tyskland, Filippinene og Indonesia – Utrolig morsomt!





Første dagen fikk vi også muligheten til å holde en presentasjon om URO og fortelle om arbeidet vi driver med. Vi fikk også litt innblikk i hva ungdomsgruppene i Tyskland, Indonesia og Filippinene jobber med.11793170_10203424695018238_1966787220_n

Nå ser vi frem to spennende dager i Blossin.



Eline Lorentzen og Maria Qureshi

Juniorrådgivere for helse og vann og sanitær





I morgen så reiser Maria og meg til Tyskland på camp. Vi skal møte ungdommerfra hele verden, både fra Tyskland, Indonesia og Fillippinene. Vi er invitert ned dit for å lære mer om barns rettigheter, klimaproblematikk, prosjektplanlegging og masse masse mer! Programmet er stappfult fra morgen til kveld.

Vi gleder oss kjempemasse og vi skal selvfølgelig oppdatere dere underveis både på Facebook og Instagram.


Eline Lorentzen

Juniorrådgiver for helse