INTERVJU MED GEMTILLE

Gemtille er atten år gammel. Hun har bodd i Kiziba flyktningleir så lenge hun kan huske. En leir med kongolesiske flyktninger plassert høyt oppe i fjellene, langt unna annen sivilisasjon. Hun forteller om livet i leiren, både på godt og vondt. – Livet i leiren er ikke lett. Ofte er det som alt går på «repeat». Dagene føles veldig like, forteller hun.

Dagene til Gemtille består stort sett av å stå opp tidlig hver morgen for å gå på skolen. Der får hun vært litt sammen med vennene sine, men hun velger heller å vende fokuset mot studiene i skoletiden. Når skolen er ferdig drar hun hjem og begynner på husarbeidet. Rydde, vaske, passe småsøsken og lage mat. Noen dager i uka må hun ta turen ut av leiren for å finne ved. Da går hun langt og bærer tungt. Ofte er hun ikke hjemme før sent på kvelden. – Når jeg skal utenfor leiren for å finne ved føler jeg meg ofte veldig utrygg. Det blir mørkt før vi kommer tilbake, derfor prøver jeg alltid finne noen å gå sammen med, forteller Gemtille. Slik er stort sett dagene hennes. Selv om det kan virke meningsløst til tider, føler hun at skolen hjelper henne langt på vei. – Jeg liker å gå på skolen. Der føler jeg at lærerne tar oss på alvor og virkelig ønsker at vi skal lære noe. Kvaliteten på undervisningen er også veldig bra, selv om vi mangler en del utstyr som bøker, skrivebøker og kart.

Det er ikke bare på skolen at ting mangler. I leiren generelt er det flere ting som ikke er på plass, noe som gjør hverdagen svært utfordrende for ungdommen. I en periode var det nesten umulig å få tak i sanitetsprodukter for jenter. Gemtille selv gikk i tre måneder uten tilgang til slike produkter, noe som gikk ut over hverdagen hennes. – Jeg unngikk å dra på skolen i de aktuelle ukene. Det var rett og slett umulig. Mensen er et stort problem for jenter i leiren, meddeler hun. Hverdagen hennes preges ofte av at behovene hennes ikke blir møtt slik de burde. Hun forteller om jevnaldrende jenter som må gå så langt som å prostituere seg for å få tak i ting som mangler i leiren. – Det er vondt å se de jentene på skolen, jeg skulle virkelig ønske forholdene ikke var slik.

Gemtille har et stort engasjement for unge i leiren. Med både skole og husarbeid er det ikke mye tid til fritid, men om hun skulle finne et ledig øyeblikk bruker hun det på å delta i de organiserte ungdomsaktivitetene leiren tilbyr. Tidligere spilte hun basket på et lag med både gutter og jenter, men for kort tid siden brakk hun armen på banen. Etter dette har hun tatt det litt rolig, og holder seg nå til en klubb hvor hun lærer tradisjonell dans. – Jeg elsker å danse, så jeg trives veldig godt i denne klubben. Ikke bare fordi vi lærer dans, men fordi det er en fin sosial aktivitet også, smiler hun. Igjen må hun meddele at det også til aktivitetene mangler en del utstyr. De mangler ordentlige sko, spilleskjorter og baller. –Det er veldig dumt, for det begrenser hvor mange som får benytte seg av aktivitetene.

Det Gemtille liker best med aktivitetene er at de i tillegg til å være både morsomme og sosiale, er det også der ungdom få være med på å utgjøre en forskjell i leiren. Gjennom de forskjellige klubbene lærer ungdommer om rettighetene sine. –I danseklubben lærer vi om seksuelt- og kjønnsbasert vold. Vi lærer hvordan vi skal unngå overgrep og beskytte oss selv. Vi lærer også hvordan vi skal håndtere en situasjon hvor andre har blitt utsatt for overgrep. Klubben hjelper oss til å stå opp for oss selv, og å bygge opp selvtillit.

-Min drøm er å hjelpe ungdommer i leiren. Jeg vil fungere som en mentor for andre, en man kan komme til om man trenger hjelp eller har problemer. Ingen skal falle utenfor på min vakt, sier hun og ler.

INTERVJU MED FENN

Da jeg og Jenny var i Rwanda fikk vi muligheten til å intervjue arbeidere og unge i flyktningleirene. Her er et intervju med Fenn, Child Protection Officer.

-Det er når barna er alene, uten andre rundt seg, at de er triste. Det er da de tenker over de vanskelige tingene, forteller Fenn. Han jobber i Kiziba flyktningleir. En leir som huser omtrent 17 000 mennesker på flukt, for det meste Kongolesere. Fenn jobber med barns beskyttelse i leiren. Hans hovedområde er rundt «Child Friendly Spaces» – barnevennlige områder. Dette er områder laget til for bare barn, hvor de kan være med på arrangerte aktiviteter og leke fritt.

-Child Friendly Spaces er områder med trygge rammer for barna. Vi prøver å møte barnas behov så langt det er mulig ved å gi dem en mer rutinert hverdag gjennom organiserte aktiviteter og leker, meddeler Fenn. Han mener at Child Friendly Spaces er et veldig vellykket prosjekt. Mange av barna har ulike talenter som kommer fram gjennom de forskjellige aktivitetene. Han forteller som en liten jente som elsket spillet «Memory». Gjennom spillingen viste det seg at hun hadde en unik evne til å huske ting. Den gode hukommelsen fikk hun stor nytte av i de senere år da hun begynte på skolen. Nå gjør hun det kjempebra, noe han mener skyldes stimuleringen hun fikk.  – Child Friendly Spaces og våre aktiviteter hjelper barna fra første øyeblikk. Ungene får stimulert kreativiteten sin og vist sitt potensiale gjennom tegning, dansing og sport.

For barn hjemme i Norge er lek en selvfølge, men slik er det ikke i leiren. De fleste barna får ikke leke så mye i hjemmet sitt. Ofte må de være stille og får ikke være ute sammen med de andre på egenhånd. Det er da tankene begynner å spinne og vonde minner kommer frem, mener Fenn. – Barn har rett til å leke. Dessverre mister de denne retten når de er alene hele tiden, påpeker han. – Det er bra for ungene å komme i kontakt med andre barn. Av hverandre lærer de grunnleggende ting som å samarbeide, kommunisere og å dele.

Det å dele er noe barna virkelig får jobbet med. Når man skuer ut over leiren er det barn så langt øye kan se. I campen finnes det én Child Friendly Space som er fast, og tre mobile som flyttes rundt over hele leiren. De bærbare, såkalte «tool kits» er ganske enkelt en stor eske med spill og leker i. –De er for mange, og vi er for få. Våre ressurser og kapasitet rekker bare over et begrenset antall barn. Det sier seg selv at med bare en liten Child Friendly Space og tre lekekasser strekker vi ikke til. Jeg syntes det er fryktelig vondt, og det tærer mye på samvittigheten min. Jeg vet at blant alle de sårbare sjelene i leiren er det mange som kunne trengt den hjelpen vi tilbyr. Mange som kunne trengt den psykiske støtten og byggesteinene til en stødig selvtillit, forteller Fenn. Han ser rundt seg og trekker pusten dypt før han fortsetter. – Mitt største ønske nå er at vi skal klare å nå ut til enda flere barn. Alle skal få benytte seg av tilbudet. For vi tilbyr ikke bare lek og spill, vi tilbyr en tryggere og meningsfull barndom.

BESØKET I KIZIBA REFUGEE CAMP

Da jeg var liten var jeg alltid godt plantet foran TV-en hver gang det ble vist Artistgalla og TV-aksjoner fra livet i en flyktningleir. Det ble alltid mye gråting, og en lang prat med meg selv om hvorfor verden var så urettferdig. Allerede da ble det bestemte at jeg en dag skal reise til en flyktningleir.

12873443_983843108350810_706572414_o

I dag, mange år senere, reiste jeg på mitt andre besøk i flyktningleir denne uken. Dagens leir var Kiziba Camp. Leiren ligger høyt oppe i fjellet og er 20 år gammel. Det betyr at de fleste barna er født og oppvokst i her. Forventningene mine på forhånd var ganske uklare, for hva skal man egentlig forvente? Sult, fattigdom og elendighet? Jeg var uansett ikke forberedt på det som faktisk skjedde.

Vårt første møte med barn var i en Child Friendly Space. Dette er områder som blir laget i flyktningleirer hvor barn kan leke fritt. Fire små barn kommer mot oss. I begynnelsen er de veldig skeptiske. Likevel tar det ikke lang tid før de er borte hos oss. Holder oss i hånden, sitter på fanget, stryker i håret. De ler og snakker. De forteller og forteller. Selv om jeg ikke forsto så mye kommuniserte vi likevel ganske bra.

12896445_983843268350794_396347082_o

12874126_983859795015808_282723976_o

 

12674862_983843238350797_1673733697_o

De litt eldre barna er i den rette alderen for skøyerstreker. De danser og roper. Da jeg skulle danse sammen med dem begynte de bare å le. En herlig latter som formidlet ren glede, hvor alle bekymringer er glemt. De løper rundt og kaster ball. Hver gang noen tar opp kamera eller mobil roper de «foto, foto!», løper fram og poserer med store smil til fotografen.
De prøver å lære meg litt Kinyarwanda, et av de mange lokale språkene, men hver gang jeg gjentar det de ber meg si, begynner de å le. Jeg har en liten mistanke om at de lærte meg noe helt annet enn det jeg først trodde.

12837582_777529272381726_1781431092_o

12903560_777534012381252_1320138541_o

Mange av de eldste ungdommene var nettopp ferdige med dagens eksamen, og tok seg en velfortjent pause med litt basketball. Vi fikk se på kampen, som var et spill av veldig høy kvalitet. Etter kampen tok vi oss en prat med dem. Vi fortalte hvem vi var og hva vi gjorde her, og de fortalte oss litt om seg selv og sitt liv. De beskrev forholdene i leiren, og det ble starten på klumpen som begynte å ta plass i halsen min.

12896341_983843235017464_1691404153_o

Da det var på tide å dra samlet barna seg rundt oss for klemmer og «high fives». Etter en dag fylt med latter, glede og lek hadde jeg en veldig god følelse da jeg satte meg inn i bilen for å dra. Det var ikke før vi begynte å kjøre, og barna løp etter bilen at det gikk opp for meg. Alle de leende småbarna, de tullete ungene, de engasjerte ungdommene skulle være igjen i leiren. Jeg skal hjem, de skal bli værende. Klumpen som tidligere hadde tatt plass i halsen min vår nå godt plassert. Alt de fortalte om livet i leiren, hva de manglet og savnet begynte å synke inn.

12910191_983842735017514_552894331_n

Som sagt visste jeg ikke hva jeg skulle forvente meg, men utslaget av dagen sjokkerte meg. At et sted kunne inneholde så mye glede og håp, samtidig som sorg og fortapthet gjorde veldig inntrykk på meg. Dagen har satt sine spor, både på godt og vondt.

STATUSRAPPORT FRA RWANDA

Her er en liten video fra selve reisen til Rwanda!

Dagen i dag har vært en lang, men innholdsrik dag. Vi har deltatt på en workshop kalt «Refugee emergency response learning and sharing» med representanter fra Plan over hele verden. Vi fikk være med på flere presentasjoner om Plan sitt arbeid i kriser og strategier. Senere fikk vi muligheten til å holde en egen presentasjon av URO og vår kampanje for hele teamet. Det var veldig gøy, og utrolig spennende å få være med på å gi feedback til hvordan flyktningleirer kan tilpasses bedre for ungdom og ungdomdeltakelse.

12899692_982126301855824_193432483_n
H
er poserer vi sammen med Gladys, landsdirektøren i Plan Rwanda

12476408_775942135873773_965421149_n

12895408_775972182537435_375290574_n

Etter en lang dag med workshop tok vi oss en tur ut i byen for å spise, med en fantastisk utsikt.

12498939_775942165873770_1665108868_n

FØRSTE DAG I RWANDA

Da var vi endelig framme i Rwanda! Etter først en fire-timers flytur til Istanbul tidlig lørdags morgen, forså å vente i fem timer på flyplassen før neste seks-timers flytur skulle begynne, var det veldig godt å ankomme hotellet i ett-tiden natt til søndag. Da vi kom på hotellet var det bare å pakke seg inn i myggnettingen før vi begge sluknet ganske fort.

12528806_774506089350711_1942192624_o

I går hadde vi en rolig start, med frokost i halv ti-tiden. Den besto av masse mat og deilig, fersk frukt. I elleve tiden dro vi til Kigali Genocide Memorial Center. Senteret åpent i 2004, 10 år etter folkemordet i Rwanda som tok livet av over 800 000 mennesker. Vi ble geleidet gjennom hele historien bak folkemordet og også hvordan folket i Rwanda har reist seg etter hendelsen. Besøket satte fryktelig mange inntrykk hos oss. Vi kunne blant annet se utstillinger av eiendeler som ble funnet ved massegraver, bilder av de drepte og mange filmer hvor etterlatte fortalte sine historier.

12421415_774506066017380_1087391353_n

Etter et heftig besøk på Memorial Center tok vi turen innom et lokalt marked hvor vi fikk handlet oss litt suvenirer og gaver til de der hjemme. På tur fra markedet kunne vi konkludere med at vi hadde handlet med oss mye forskjellig! Alt fra maracas, til mini ukuleler, til store sjal og elefanter. Fornøyd ble vi i alle fall!

RWANDA

12722756_980651678669953_158235639_o

12499244_774506076017379_1569048750_o

I dag er vi klare for en spennende dag på besøk i Mahama Refugee Camp! Leiren er relativt ny, hvor flertallet av flyktningene kommer fra Burundi grunnet uroligheter i landet. Det ligger en del tanker rundt dette besøket. Hva kan vi forvente? Hvilke inntrykk vil det være? Hva kommer vi til å få se? Vil det være noe vi kommer til å ønske vi ikke så? Hva vil være bra, hva vil ikke være fult så bra? Som sagt, mange tanker. Nå på forhånd sitter man bare her som en tom bok, som i løpet av dagen skal fylles opp med opplevelser.

Luciadagen – mening bak den?

I dag er det 1735 år siden Lucia døde. I følge legenden var hun en datter av en far som døde tidlig, og en mor som lå for døden. Videre sier fortellingene at hun skal ha bedt og besøkt den hellige Sankta Agathas grav, for å be om religiøs veiledning med håp å få moren frisk. Igjennom hennes bønn og håp, ble moren frisk. Da mirakelet skjedde, giftet hun seg og delte ut gaver til byens fattige, samt var en foregangs-kjemper for at alle i byen skulle ha det bra. Dessverre så led hun en dyster skjebne da stattholderen i byen ikke likte kristen praksis. Det måtte flere drapsforsøk til før hun ble drept. Hun skulle blant annet bli forsøkt drept på bålet, men ilden ville ikke røre henne.

Santalucia

Historien om Lucia er som nevnt en gammel historie, men den kan likevel sammenlignes med forholdene til mange unge jenter i dag. Lucia vokste opp i tunge kår, med en død far og en alvorlig syk mor. Hun ble i svært ung alder nødt til å forsørge familien sin, og da som nå var en vanlig løsning å inngå et uønsket ekteskap. I Lucias tilfelle ble bryllupet avlyst, men like heldig er ikke alle jenter ute i verden i dag.

Vi kunne i 2014 følge Plan International Norges jentekampanje “Stopp Bryllupet” som satte fokus på de 14 millioner jentene som blir giftet bort som barn hvert år. Disse jentene mister alt de assosierer med trygghet, idet familie og venner ble offeret for ekteskapets gang.

3118667616

Julen er høytiden hvor alle skal kjenne på trygghet, ro, glede og kjærlighet. Luica var en kvinne som kjempet for disse grunnstenene for alle innbyggere i byen. Uten henne ville ikke byens beboere ha like stor tilgang på mat og ressurser. Hun var en hverdagshelt.

På lik linje ser vi i dag at hverdagshelter spiller en stor rolle i mange samfunn verden over. Deres tapre og viktige innsats til samfunnet er av avgjørende betydning for mange. Julen er til for å hedre de som gjør en positiv forskjell for andre. De som utgjør den store forskjellen for familier og enkelt individer i alle sosiale lag.

Derfor har vi i URO en liten oppfordring til alle der ute. Bruk dagen i dag, og resten av juletiden, til å sette pris på glemte hverdagshelter som bidrar til å skape en positiv forskjell i verden, i dag og i fremtiden.

 

Ha en flott Lucia-feiring!

 

Dina Nybø Olavsen og Håvard Rensvold

Juniorrådgiver for diskriminering av jenter og Juniorrådgiver for kultur og kommunikasjon

Jordas alkoholiserte pappa

Hva assosierer du med ordene miljø og klimaendringer? Tenker du på fossilt brensel, olje, kull, biler, fly, korte dusjer og sparepærer? Da blir jeg nødt til å fortelle deg at det du tenker er feil.

«Hva i all verden er det hun snakker om?» tenker du, og jeg blir nødt til å omformulere meg. For det er på ingen måte feil å tenke at klimaendringene skyldes fossilt brensel og CO2-utslipp, det er bare ikke dekkende nok. Den største årsaken til de menneskeskapte klimautslippene og den store miljøkrisen vi står ovenfor handler ikke om hvorvidt vi sykler til jobb. Den handler ikke om hvor lenge vi dusjer eller om vi bruker sparepære. Det den handler om, står kanskje allerede i ovnen eller ligger i steikepanna på ditt eget kjøkken. Den største årsaken til klimaendringene i dag er nemlig menneskers høye kjøttforbruk.

Hvorfor er husdyrhold og kjøttproduksjon skadelig for miljøet? For å fremstille et kilo oksekjøtt kreves rundt ti kilo dyrefor. Dette inkluderer gjerne mais, soya og planteolje importert fra utviklingsland og regnskogen. I tillegg er alle ledd i kjøttproduksjonen miljøbelastende, og hvert ledd krever mange ressurser. Disse leddene kan være bruk av sprøytemidler, nedhugging av regnskog og annet land til bruk av beitemarker og for å produsere dyrefôr, arealbruk og transport av fôret og det ferdige produktet.

Cowspiracy
http://eternalabundance.ca/events/film-nights/

FN har rapportert at husdyrhold er hovedårsaken til ressursforbruket og ødeleggelsene av miljøet på planeten vår. Ifølge to miljøvernspesialister hos World Bank Group brukte man globale standarder for å måle drivhusgasser, og konkluderte at husdyrshold var ansvarlig for 51% av menneskeskapt klimaforandring. Å avle dyr for matproduksjon utgjør 30% av verdens vanninntak, opptar 45% av landområdene våre, er ansvarlig for opptil 91% av ødeleggelsen av Amazonas, er den ledende årsaken til døde havområder, ødelagte habitat, og utdødde dyrearter.

Hvorfor blir ikke dette informert om? Jeg antar det er det samme som i en familie hvor faren er alkoholiker. Ingen snakker om det, alle unngår det og vender oppmerksomheten en annen vei. Likevel er det dette som ødelegger familien, nettopp fordi ingen vil snakke om det.

Dina Nybø Olavsen

Juniorrådgiver for diskriminering av jenter