Norge, du må ikke sove

Jeg sitter her i senga mi, med en kaffekopp i den ene hånden, og penn og papir i den andre. Jeg må få ut litt frustrasjon, fordi det er en tikkende vekkerklokke som står på nattbordet og Norge har slumret litt (alt) for mange ganger.

Verden er urettferdig, mennesker er egoistiske og jeg nekter å være en del av det lengre. I oktober skulle jeg tilbragt en uke i Palestina og Israel. Jeg hadde satt meg godt inn i situasjonen, og var forberedt på en uke med nye inntrykk, mye følelser og sterke historier. Jeg hadde kjøpt kritt, såpebobler og fargeblyanter som jeg skulle dele ut til barna i flyktningleiren Aida. Jeg var så klar som man kan bli for en slik reise, men denne turen ble aldri noe av. To dager før avreise, fikk vi vite at det var for farlig å reise ned. I dagene som fulgte, var nyhetsbildet preget av drap, skyting, selvmordsbombing og kaos i Palestina og Israel. Det knuser hjertet mitt att uskyldige mennesker jeg skulle bli kjent med, har blitt drept. Det får meg til å gråte at jeg ikke kan gjøre noe som helst for å hjelpe dem. Jeg får vondt inni meg når jeg vet hvor urettferdig alt er og at det like gjerne kunne vært meg.

Vi har det så utrolig bra. Vi har det for bra. Vi har glemt hvordan det var før oljeeventyret begynte i 1969. Hvordan det var å slite, leve i et land med ustabil økonomi, dårlige levestandarder og manglende offentlige tilbud. Vi har glemt at flere tusen reiste over til Amerika for å finne lykken og at vi rømmet til England og Sverige under andre verdenskrig. Vi har glemt at vi har vært i samme båt selv.

Hvor ble den gjestfriheten som vi viste flyktningene fra Balkan på 90-tallet av? Hva har skjedd med oss? Mange sier at flyktningene aldri kommer til å reise hjem igjen når vi først slipper de inn i landet, men bare se til Balkan, hvor flertallet av de som kom til Norge, nå har dratt hjem. Hvorfor skulle ikke flyktninger fra Syria gjøre akkurat det samme? Og båtflyktningene fra Vietnam – ingen sa ”la dem drukne”?

Det er så lett å tenke på tall, tenke at disse 8000 bare er utgifter som vi ikke ønsker å påta oss. I media blir flyktningene fremstilt som et problem, men det er jo helt galt. Det burde jo bli sett på som et privilegium at mennesker ser til Norge og ønsker å bo her. Jeg blir stolt over landet mitt da, men den stoltheten forsvinner fort når jeg leser om statsråder som ønsker å stenge grensene og sende flyktningene hjem igjen. Hvor ble medmenneskeligheten av?

Det man ikke kommer på, er at disse 8000 er mennesker, som er like mye verdt som meg og deg. De har familie, de hadde et hjem og det eneste håpet de har lenger er å få bevare livet sitt. Det var da ikke deres ønske at hjemlandet skulle bryte ut i krig.

Mange sier at vi må hjelpe dem der de er, fordi vi har sprengt kapasiteten her hjemme. Hvis vi har sprengt kapasiteten, hva har da Tyrkia gjort, som har tatt imot over to millioner syriske flyktninger? Hva har allerede kriserammede Hellas gjort da? Og kapasiteten i nærområdene, over 4,6 millioner flyktninger har reist over til nabolandene Jordan og Libanon. Det er nesten like mange flyktninger som innbyggere i Norge.

Norge det er på tide å stå opp og ta ansvar. Vi må våkne og se lengre enn til svenskegrensa. År etter år er vi kåret til verdens beste land å bo i, la oss vise vårt fantastiske land til våre medmennesker også. Mange har flyktningene har høyere utdanning og mange ressurser, la den bli med på velferden og bidra. Jeg ønsker at vi står sammen om dette. Jeg ønsker at vi flagger og feirer når vi skal ønske 8000 syriske flyktninger velkommen til verdens beste land. La oss vise solidaritet for våre medmennesker!

Anna Tangen Eide

Juniorrådgiver for Utdanning

«Vann er alt, men ikke minst er det en klimarett!» – Dag 5

Hei!

De siste dagene har vi brukt på COP21.

12336157_10156232794215207_1980046850_n

I dag har jeg tilbringt det meste av dagen i Blue Zone. Jeg startet dagen med å høre på en innledning av den franske miljøministeren om retten til vann og forhandlingene om det internasjonale og det franske farvannet. Så var jeg på et intervju med Vårt Land, før jeg var i ett møte med den norske delegasjonen. Det var spennende å få en oppdatering av hva som skjer inne i forhandlingene. Jeg er veldig takknemlig for at Norges delegasjon velger å være åpne med oss på COP21 om hva som skjer og spørr oss om hva vi mener om det. Nå går dagen her på COP21 mot slutten, og jeg sitter nå på climate generation area i stallen vår, før vi skal videre på PLAN France kontoret.

12308847_10206212435244743_1990393050_n

Dagene her går i ett, men vi koser oss veldig mye! Jeg er skikkelig takknemlig for alt vi har fått opplevd den siste uka og gleder meg mye til å bruke det jeg har lært i senere arbeid med resten av URO og PLAN!

12319248_10206212435364746_2114567273_n

Jeg har også skrevet ett par ord til Europeisk Ungdom og hvis du ønsker å lese hva jeg tenker om COY11, Norges og EUs rolle inne på COP21, sjekk det ut her!

Anna Tangen Eide

Juniorrådgiver for utdanning

«To do nothing, you have to do something» – Paris, dag 2

Heisann!

Etter en hektisk reisedag igår, har vi endelig kommet litt i rutinene. Gårsdagen brukte vi på reising og å bli såvidt kjent med de andre ungdomsdeltagerene. I dag startet dagen tidlig med avreise til COY11, ungdommens klimatoppmøte. Der har vi vært til nå og vi har møtt flere engasjerte mennesker, vært på workshops, planlagt vår egen workshop og blitt inspirert til det videre arbeidet vårt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På bildet ser du meg og Karoline, og Björn og Carolin fra PlanAction i Tyskland!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi skrev på hvert vår silkebånd hva vi aldri ville la klimaendringene ta fra oss. Da skrev vi familie, hjem og håp.

Blant annet hørte vi på grunnleggeren av organisasjonen «Seasheppards». Han fortalte oss blant annet at for å lage én hamburger, trenger man 600 liter vann. Det satt ting i perspektiv og åpnet øynene til meg og Karoline.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På konferansen hang det veldig mye kunst rundt i hele bygget. Begge ble veldig satt ut av dette sitatet, for det er jo helt sant.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er Marinel, fra Filippinene, Karoline og Carolin.

Nå sitter vi på en kafé i Belleville og planlegger morgendagen. Da skal vi fortelle om kampanjen vår og arbeidet rundt den.

Håper alle får en flott dag videre!

Anna Tangen Eide

Juniorrådgiver for utdanning

TA VARE PÅ DET BIOLOGISKE MANGFOLDET

Mangfoldet i naturen er nesten grenseløst. I dag vet vi om over 1,75 millioner arter, verden over. Det er mer arter enn mennesker i Estland. Selv om vi allerede vet om så mange arter, kan det endelige tallet være mer enn ti ganger så høyt. Det biologiske mangfoldet gir oss alt fra mat og vann til medisiner og er også med på å bryte ned avfallsstoffer.  Vi må sette pris på naturen, verne om den og gavene vi får fra den. For mangfoldet av arter er helt essensielt for alle som bor på jorda.

729x

I 1993 trådde det i kraft en konvensjon for å bevare det biologiske mangfoldet på jorda. Konvensjonen tar for seg både enkeltarter og naturtyper, og den fokuserer på at vi må bruke jorda og dens ressurser på en bærekraftig måte. For dessverre er det slik at over 100 av jordas arter forsvinner hver eneste dag. Det kan være fordi arten mister levestedet sitt, at den ikke har tilgang på de ressursene den trenger for å overleve eller forandringer i klimaet der arten lever.

Clearing forest on a drained peat swap near Sembuluh for a palm oil plantation. Central Kalimantan, Indonesia.

Livsviktige medisiner, løsningen på kreftgåten og mye annet ligger mest sannsynlig gjemt en eller annen plass på jorda. Dessverre risikerer vi å miste disse. Flere av ressursene vi har fått, fant vi ved en tilfeldighet og det kan skje igjen. Dette må og kan vi gjøre noe med!

Anna Tangen Eide

Juniorrådgiver for Utdanning

 

Ønsker du videre lesning? Besøk disse sidene!

http://www.miljostatus.no/Konvensjonen-om-biologisk-mangfold/

http://www.miljolare.no/tema/planterogdyr/artikler/jordas-rikdom.php

Get to know us!

Hi! My name is Anna Tangen Eide and I am 17 years old. I live in Sandnes, a city that is placed in the western part of Norway. I am taking my second year in general studies at Sandnes Videregående Skole. I am not sure what I want to study later, but I would like to take a year in the Norwegian Armed Forces after finishing school. In my free time, I am engaged in the Norwegian Labour Party, Arbeiderpartiet, and their youth party, AUF. I am also in PLAN International Norway’s youth group, URO, and am representing URO in PLAN International Norway’s board. In URO, I am a youth advisor for education.

I got really passionate about the climate changes this summer, after getting the climate responsible post in AUF in Rogaland. Climate change is one of our greatest challenges, and also shows how unfair the world can be. I think that it is important that we work across national borders and reach an ambitious outcome during and after COY11 and COP21 .

To help to tackle the climate changes, I use the public transport. I also try to inform and engage others to become more environmentally friendly. At COP21 and COY11 I hope to learn a lot, meet encouraging and other engaged people and be a part of the change.

My hope for the future is that we take an international responsibility for the world and treat it in a more sustainable way. I hope we can be less dependent of the petroleum, gas and coal industry and invest in renewable industry.

03

My name is Karoline Petronella Ulfsdatter Schau, I am 16 years old and I come from Norway.
 I go in first grade at  a high school in Oslo, and I am currently working as an actor in a Norwegian TV-series.
 In my free time I am reading, playing guitar, singing, working with acting, hanging out with friends, being active in different organizations and engaging myself in the world.
When I am older I would like to work as an actor in Scandinavia, acting is a real passion of mine and I would be truly happy if I would be allowed to work with drama every day.
I am passionate about the issue of climate change because I mean it is one of the most problematic issues in our time, and it is something that need attention and immidiate actions. I also engage in this issue because I come from a country that has been contributing with pollution, and I mean my people should be more concious of their lifestyle and consequences of their actions. We are the people that are suffering the least from what we have been the most responsible for.
In Plan Norway I have the position as Youth advisor for Climate, environment and sustaineble development, I have been active in Plan for about a year and I have been working with the climate change and its importance through that position. I am also a part of a organization that engages youth in nature, and we are working with local issues around environment that we would want to change to the better, like in some places we would not like people to drive cars etc, and we are trying to have an impact on the norwegian gouvernment through different actions.
During my time in Paris and my participation at COY11 and COP21 I expect to meet engaged and active people who are interested in global issues. I hope to learn a lot of new things that I can bring into my work in Plan and achieve a better understanding around different topics.

My hope for the future is that we learn to live in a way that protect the world we live in, I hope that people have learned how to communicate with each other without making war and that we are more protective of each other and our globe.

IMG_5187

Have a nice week-end!

Skulle ønske det ikke var sånn

I dag skulle jeg egentlig sitte på et fly, sammen med flere andre, på vei til Israel og Palestina. Vi skulle møte inspirerende mennesker og få et innblikk i den langvarige konflikten som har påvirket området i flere tiår. Jeg har gått fra å være redd, til å glede meg sykt mye til denne reisen. Men for to dager siden fikk vi vite at vi ikke kunne reise likevel. Området er for farlig for øyeblikket.

I dag tenker jeg på de barna i flyktningleirene som jeg har kjøpt fargeblyanter til. Jeg tenker på den familien vi skulle plukke oliven med. De som lever i dette hver eneste dag. For her sitter jeg, i min trygge varme seng og drikker kaffe, mens de jeg skulle tilbringe den kommende uken med, frykter for sitt eget liv. Så urettferdig og brutal er verden.

c12a726740bac4af68e67f7e47bdf28c

Anna Tangen Eide

Juniorrådgiver for utdanning

Stakkars dem

Vi har det så sinnsykt bra. Vi har det for bra. Vi har glemt ut hvordan det var før oljeeventyret begynte i 1969. Vi har glemt ut at flere tusen mann reiste over til Amerika for å finne lykken og at vi rømte til England og Sverige under andre verdenskrig. Hvor ble den gjestfriheten som vi viste flyktningene fra Balkan på 90-tallet av? Hva har skjedd med oss? Det er så lett å tenke på tall, tenke at disse 8000 bare koster penger. Men det man ikke har tenkt på er at disse 8000 er like mye mennesker som meg og deg. De har familie, de hadde et hjem og det eneste de vil er å få bevare livet sitt. Det var da ikke deres ønske at hjemlandet skulle bryte ut i krig. La oss vise solidaritet for våre medmennesker!

ULKELERINDEKI IC SAVASIN YOL ACTIGI GUVENSIZLIK VE BAS GOSTEREN ACLIK NEDENIYLE GOC EDIP IRAK'IN DUHOK'TA KURULAN MULTECI KAMPINA YERLESTIRILEN SURIYELILERIN YASADIGI CARESIZLIK HER GECEN GUN BIRAZ DAHA DERINLESIYOR. CARESIZLIGIN EN BUYUK ACISINI ISE OLUP BITENLERE ANLAM VEREMEYEN SAVASTAN HABERSIZ, BESLENME VE SICAK BIR YUVADAN MAHRUM KALAN COCUKLAR CEKIYOR. (ANADOLU AJANSI - EMRAH YORULMAZ) (20130123)

Mange sier at vi må hjelpe dem der de er, fordi vi har sprengt kapasiteten her hjemme. Hvis vi har sprengt kapasiteten, hva har da Tyrkia gjort, som har tatt imot 1.9 millioner syriske flyktninger? Hva har allerede kriserammede Hellas gjort da? Vi må stå opp og ta ansvar. År etter år er vi kåret til verdens beste land å bo i, la oss vise vårt fantastiske land til våre medmennesker også.

Jeg ønsker at vi står sammen om dette. Jeg ønsker at vi flagger og feirer når vi skal ønske 8000 syriske flyktninger velkommen til verdens beste land.

Anna Tangen Eide

Juniorrådgiver for Utdanning