Ikke glem funksjonshemmede barn på flukt!

Hvert år, den 3.desember, markeres FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Det var på slutten av FNs tiår for funksjonshemmede i 1992 at generalforsamlingen i FN besluttet at denne dagen skulle markeres.

Denne dagen er viktig. I dag settes all fokus på dem som blir nedprioritert og dem som blir glemt. Funksjonshemmede blir dessverre ofte glemt.

Millioner av mennesker er på flukt. Altfor mange av dem er barn. Altfor mange funksjonshemmede barn er på flukt. Men dette får lite oppmerksomhet. Barn har det vanskelig på flukt, blant annet fordi mange mister det som betyr mest for dem. Det kan være en drøm, en kosebamse, et hus eller en mamma. I tillegg til dette drar de på en utrolig risikofylt reise fylt med redsel.

Alt dette opplever også funksjonshemmede barn, men de opplever også en tilleggsbelastning som andre flyktninger ikke har. De kan være døve eller stumme, mangle et ben eller ha problemer med å gå. Under lange og krevende båt- og bussturer er dette en ekstra påkjenning. De opplever det å være avhengig av noen. Noen som kjenner dem og deres behov godt, og som vet hva som må gjøres om en nødsituasjon oppstår. Problemet er at i store folkemengder er det så utrolig lett å komme bort fra sine nære, og da blir man mye lettere utsatt for vold og overgrep.

Om man er så heldig å nå frem til en flyktningleir havner ofte funksjonshemmede (barn) bakerst i køen. Det er ikke fordi organisasjoner bevisst forskjellsbehandler. Det er fordi de blir glemt, bl.a. fordi det er så mye kaos og uorden. På papiret har funksjonshemmede like mye rett på skolegang, mat og klær i flyktningleirer, men dette blir sjeldent oppfylt.

I morgen er det 4.desember. Da håper jeg alle tar funksjonshemmede barns rettigheter like mye på alvor som det forhåpentligvis blir gjort i dag. For selvom denne dagen er viktig, er alle andre dager like viktige. Jeg vil at Norge gir en tydelig beskjed internasjonalt om at funksjonshemmede barn skal bli tatt godt hånd om på flukt og i flyktningleirer!

Mathilde Gjerde Førland
Juniorrådgiver for funksjonshemming

Når snakket du sist om HIV?

 

I går var det 1. desember. En dag mange barn og voksne har gledet seg lenge til: starten på en måned fylt med julestemning og feiringer, moro og samhold. Det mange ikke vet er at 1. desember også markerer noe annet: det er også verdens HIV-og AIDS-dag.

HIV (humant immunsviktvirus), er et virus som forårsaker blant annet AIDS. Viruset angriper immunsystemet slik at kroppen ikke har noe forsvar mot infeksjoner. De fleste som får HIV utvikler AIDS hvis de ikke får behandling.

Forskning og nye medisiner for HIV og AIDS har kommet en lang vei de siste tiårene. Antall personer som smittes med HIV og AIDS hvert år har minsket med 38 prosent fra 2001 til 2014. Likevel lever hele 36.7 millioner mennesker med HIV, og flesteparten av dem bor i Afrika, sør for Sahara. Tre fjerdedeler av alle som har dødd av HIV siden 1986 har vært afrikanere, grunnen er at færre har tilgang til medisiner der enn i andre deler av verden. HIV/AIDS-epidemien gjør at fattige land, særlig de i sørlige Afrika, blir hengende enda mer etter i den økonomiske utviklingen i forhold til rikere deler av verden. De siste årene har mange jobbet hardt for å skaffe medisiner til disse landene.

Mennesker som lever med HIV og AIDS møter mange utfordringer i hverdagen, noen eksempler er feber, muskel-og leddsmerter og utslett. HIV smitter vanligvis med seksuell kontakt, men kan også smitte gjennom blod og fra mor til barn. I 2015 levde 1.8 millioner barn med HIV.

Det finnes ingen medisin eller vaksine som kan kurere HIV, men flere HIV-positive lever lange liv med medisiner som styrker immunforsvaret. Å snakke om HIV og AIDS er ikke alltid lett for de smittet av det. Flere føler at det er et tabu-belagt tema, og er redde for reaksjonene de kan få fra folk hvis de er åpne om viruset og sykdommen. En myte flere tror på et at man kan bli smittet bare ved å å røre eller klemme en person med viruset. Det fins også flere som tror at nesten alle HIV-positive er homofile. Fordommer som disse gjør det vanskelig for mennesker som lever med HIV å være åpne om egen HIV-status. Jeg syns det er utrolig urettferdig at mennesker ser ned på andre og dømmer dem for noe de ikke kan gjøre noe med. 1. desember er en solidaritetsdag for alle berørt av HIV og AIDS i verden.

hiv2

Walter Heidkamph skriver at han ble nektet å delta på et kurs i personlig utvikling, KUN FORDI HAN HADDE HIV. Jeg tror det er dette mange HIV-positive frykter skal skje hvis de er åpne om sykdommen. De frykter å bli diskriminert, og de frykter at venner og naboer skal begynne å ta avstand fra dem.

Jeg mener ikke det å ha HIV skal være noe å skamme seg over, det kan jo tross alt skje med oss alle? Heldigvis for Walter var han modig nok til å kjempe for seg selv, og samtidig for alle andre med HIV som har opplevd å bli undertrykt; han anmeldte kursholderen for diskriminering. Konsekvensen ble en rettssak, og kursholderen ble dømt.

Motet og åpenheten han viser er noe jeg mener er viktig for å bryte tausheten rundt HIV og AIDS, og stoppe urettferdige holdninger. Ved å snakke om sykdommen, og legge vekt på den er vi ikke bare med på å anerkjenne at viruset finnes, vi hjelper også andre med å få medisin og med å leve lengre og bedre liv.

«Vi trenger Verdens AIDS-dag 1. desember slik at vi sammen, i solidaritet, kan fortsette arbeidet, ikke bare mot HIV, men også mot stigmatisering, diskriminering, dårlig politisk lederskap, sexisme, rasisme og homofobi.» –Walter Heidkamph.

Det er gjennom oss forandringen skjer. I det lille skjer det store.

Erle Harsvik (14),
Juniorrådgiver for vold mot barn


Kilder:

Fakta om hiv


https://helsenorge.no/sykdom/kjonnssykdommer/hiv-og-aids/symptomer-og-forlop
http://www.fn.no/Aktuelt/Kalender/Verdens-AIDS-dag
http://www.avert.org/global-hiv-and-aids-statistics
https://www.gaysir.no/artikkel.cshtml?CID=13313