Klagens outfit

Det er tydelig at å vise fram antrekkene sine på blogger og sosiale medier med tittelen dagens outfit er populært for tiden. Derfor vil jeg gjerne prøve meg på det samme, slik som bloggerne gjør det, nesten. Dette er mitt klagens outfit.

 

Bukse, Vero Moda:

(Produsert i Bangladesh i 2DSC_5791014. Umulig å vite hvilken fabrikk som har produsert plagget fordi Vero Moda nekter å gi ut listene over fabrikkene de bruker. De begrunner hemmeligholdet med at det ikke vil gjøre noen forskjell for arbeiderene deres… Bestseller, klesselskapet som eier Vero Moda, har derfor blitt kåret av Fremtiden i Våre Hender til ”2015s Etikkversting”.) Kjøpes her

 Sko, Michael Kors:

(Høyhelte produsert i Kina. Organisasjonen Rank A Brand har gitt merket scoren E, (verste du kan få) fordi de ikke vil si noe konkret om verken miljø eller arbeidsforhold for deres fabrikkarbeidere.) Kjøpes her

 Genser, H&M:

(Produsert i Bangladesh, ikke sikkert når, men mulig før 2013. Med andre ord, du skal ikke se bort ifra at personen som sydde denne genseren døde senere når fabrikken kollapset over henne.) Kjøpes her

Jeg er oppgitt

Dette er ikke ment som en uthenging av bloggere og enda mindre som et belærende innlegg med pekefingeren høyt hevet. Jeg skriver dette for å få oppmerksomheten din, få deg til å tenke over situasjonen vi er i én gang til. Jeg har nå, som veldig mange andre, sett sesong 2 av serien Sweatshop. Det jeg så sjokkerte meg. Men merkelig nok var det ikke arbeidernes grusomme skjebner som påvirket meg mest. Det var de på toppen, sjefenes forsøk på å dekke over, skjule og ikke minst deres patetiske unnskyldninger. Å se hvor lite villig de er til å gjøre en bitteliten innsats for at millioner av mennesker skal kunne leve et verdig liv, var grusomt.

Se på mitt klagens outfit. Hvordan kan et antrekk være så feil, så inhumant at det gir oss frysninger nedover ryggen når vi hører om det? Allikevel velger de fleste av oss å fortrenge, og problemet er ute av vår verden. Det vi glemmer er at det sitter noen på ”den andre siden” som lever i situasjonen og ikke bare kan fortrenge og la problemet forsvinne.

Jeg skriver ikke for å gi deg dårlig samvittighet, ved å si at du er et dårlig menneske fordi du kjøper klær på Hennes. Jeg gjør det jo selv! Greia er at vi som forbrukere nå sitter i en kinkig situasjon. Ved å boikotte butikkene vi vet bruker sweatshops, vil det eneste vi oppnår være å få arbeidere sparket. Som en av deltakerne i Sweatshop sa: det blir for arbeiderne enten å tjene for lite eller å ikke tjene noe i det hele tatt. Vi kan altså ikke boikotte, så hva gjør vi da?

Hva kan gjøres?

Vi må alle tørre å spørre. Jeg tror det er der nøkkelen ligger. Hvor er denne genseren fra? Hvordan er arbeidsforholdene til arbeiderne? Hvorfor får de ikke $177 i måneden, som er lønnen de trenger for å leve et verdig liv? Ble perlene laget av små barnehender? Eller mennesker som frykter for sin egen sikkerhet på jobb? Hvorfor er profitt viktigere enn menneskelivet?

Om vi legger press på butikkene ved å bombardere dem med slike spørsmål, må de til slutt gjøre noe. Jeg kan ikke garantere at dette vil føre til drastiske endringer, men for øyeblikket tror jeg det er det beste vi som forbrukere kan gjøre. For å starte revolusjonen i tekstilindustrien, som skal skje, tror jeg å stille spørsmål er det første skrittet.

Hvis vi gjør dette kan jeg kanskje en gang i framtiden lage et glansdagens outfit:

Bukse, Vero Moda:

Produsert i Bangladesh av en rettferdig betalt arbeider på langtidskontrakt, i en fabrikk med gode arbeidsforhold og rettigheter for arbeiderne. Kjøpes med god samvittighet her

Sko, Michael Kors:

Produsert i Kina av en rettferdig betalt arbeider på langtidskontrakt, i en fabrikk med gode arbeidsforhold og rettigheter for arbeiderne. Kjøpes med god samvittighet her

Genser, H&M:

Produsert i Bangladesh av en rettferdig betalt arbeider på langtidskontrakt, i en fabrikk med gode arbeidsforhold og rettigheter for arbeiderne. Kjøpes med god samvittighet her

 

For at dette skal skje må vi alle huske på å tørre og spørre, mye, hele tiden, alltid.

 

Sunniva Nerbøberg, JR innen barnearbeid

 

Verdens ungdommer vil bli hørt

Verdens toppmøte om humanitære kriser er nå over. I dag har vi vært på vår siste dag på FNs humanitære toppmøte World Humanitarian Summit. Vi har vært i samtale med utenriksminister Børge Brende, der vi har snakket om Youth compact, utdanning i krise og om hvor viktig det er å inkludere ungdom i den humanitære debatten.

ud

Vi brukte også dagen til å ha en live stream med ungdommer fra Plan Ungdom. Det synes vi var en glede å fortelle ungdommer i Norge om hvordan det er for oss å være på WHS. Vi takker også for mange gode spørsmål.
Den Norske Ambassadøren til Tyrkia var glad for å se at ungdommer har tatt en del i den humanitære debatten. Han fortalte oss at vi bidrar med en veldig viktig stemme inn til FN.

ambasadøren

Vi er glad og takknemlig for at vi har fått muligheten til å representere internasjonal ungdommer på FNs humanaitære toppmøte i Istanbul. Det er nå mobiliseringen og innsamlinger til humanitære kriser starter, og vi skal sammen spre verdier som menneskeverd og solidaritet.

Ungdom forandrer verden

I dag startet verdens første humanitære toppmøte i Istanbul.Håvard og jeg har drevet på med lobbyvirksomhet for å få utenriksdepartementet til å skrive under på ungdommene fra hele verden sine 5 felles punkter i dokumentet «Youth Compact» som handler om hvordan ungdom ønsker at verden skal respondere på en hummanitær krise, og hvordan ugdom blir ivaretatt i en krisesituasjon. Som gave til utenriksdepartementet ga vi resultatene fra ‪#‎hvisdumåtteflykte‬ -kampanjen! Tusen takk til alle dere som bidro med deres emoji??

Viktig

«Transforming humanitarian action with and for young people»

300 UNGDOMSDELEGATER KREVER HANDLING

Barn og unge er sårbare i en humanitær krisesituasjon, og derfor mener verdens ungdommer at det er viktig å ivareta barn og unges interesser også når det er en krisesituasjon. Vi er over 300 ungdommer fra mange nasjoner fra over hele verden.

Ungdommer fra hele verden har gjennom Youth Consultation utarbeidet et felles dokument som heter «Compact for young people in humanitarien action». Der stiller vi oss bak fem action points som vi synes er viktig for å ivareta barn og unge i en krisesituasjon. Ungdomsdelegatene på World Humanitarian Summit skal jobbe for at flest mulig regjeringsmedlemmer skriver under på dette dokumentet.

Land som Sverige,Tyskland, Storbritannia,Canada og Qatar har allerede signert dokumentet og har forpliktet seg til anbefalingene til ungdommene.
De fem hovedpunktene som ungdommene ønsker at regjeringsmedlemmer fra hele verden skal forplikte seg til er:

Action 1: Tiltak skal være tilpasset alder og kjønn når man skal respondere på en humanitær krise slik at alle gutter og jenter får beskyttelse, helsehjelp og mulighet til å utvikle seg selv.

Action 2: Ungdommer må bli involvert og få mulighet til å ta del og påvirke på alle nivåer i en krisesituasjon.

Action 3: Ungdommer må få kunnskap om humanitære kriser- både hvordan de kan forebygges og hvordan man skal reagere på en humanitær krise.

Action 4: Få flere ressurser til å dekke behovene til barn og unge i en krisesituasjon, slik som retten til å gå på skole, være trygg og spise seg mette.

Action 5: Når det startes nye humanitære prosjekter er det viktig å ha data og statistikk som viser tydelig hvilke forskjellige grupper som skal bli ivaretatt under hele prosjektet.
m

COMPACT FOR YOUNG PEOPLE IN HUMANITARIAN ACTION

I dag har vi vært på en ungdomskonferanse med alle unge delegater til world humanitarian summit. Vi var med over 300 andre ungdommer fra mange forskjellige nasjoner. Det som var på agenda for konferansen var et felles dokument som ungdommer fra hele verden har utarbeidet gjennom Youth Konsultasjon.

Dokomuntet «compact for young people in humanitarien action» er et dokument der ungdom i verden stiller seg felles bak fem Action som de synes er viktig for å ivareta barn og unge i en krisesituasjon. Compact for young people er action som er laget for og av ungdom.

Den humanitære situasjonen er preget av at 60 millioner mennesker er tvunget på flukt og 218 millioner rammes årlig av katastrofer. Barn og unge er sårbare i en humanitær krisesituasjon, og derfor mener verdens ungdommer at det er viktig å ivareta barn og unges interesser også når det er en krisesituasjon.

Ungdoms delegatene på World Humanitarian Summit skal jobbe for at flest så mulig regjeringsmedlemmer skriver under på ungdommene sitt felles dokument compact for young people in humanitarien action. De fem hovedpunktene som ungdommene ønsker at regjeringsmedlemmer fra hele verden skal forplikte seg til er:

Action 1: Promote and increase age- and gender-responsive and inclusive programmes that contribute to the protection, health and development of young women, young men, girls and boys within humanitarian settings.

(Action 1: Er at kriseprogrammer skal være tilpasset alder og kjønn når man skal respondere på en krise.)

Action 2: Support systematic inclusion of engagement and partnership with youth, in all phases of humanitarian action through sharing of information and involvement in decision-making processes at all levels, including budget allocations.

(Action 2: Er at ungdommer må bli involver og få mulighet til å ta del og påvirke på alle nivåer I en krisesituasjon. Målet er å gi ungdom muligheten til å bli involvert og ha et partnerskap før og etter en krisesituasjon.)

Action 3: Recognize and strengthen young people’s capacities and capabilities to be effective humanitarian actors in prevention, preparedness, response and recovery, and empower and support local youth-led initiatives and organizations in humanitarian response, such as those targeting affected youth, including young refugees and internally displaced persons living in informal urban settlements and slums.

(Action 3: Er kapasitetsbygging av ungdommer. Ungdommer må få kunnskap om humanitære kriser, forebygging og hvordan man skal respondere på humanitære-kriser. Målet er at ungdommer skal bli humanitære-agenter.)

Action 4: Increase resources intended to address the needs and priorities of adolescents and youth affected by humanitarian crises, including disasters, conflict and displacement, and identify ways to more accurately track and report on the resources allocated to young people in humanitarian contexts.

(Action4: Er at det er et økonomisk behov for å dekke nødvendige behov og ivareta barn og unge sine rettigheter til å gå på skole, være I trygghet og spise seg mette.)

Action 5: Ensure the generation and use of age- and sex- disaggregated data pertaining to adolescents and youth in humanitarian settings.

Action5: Er at det må bli laget mer disaggregerte data, som tar hensyn og er tilpasset forskjellige målgrupper.Når det startes nye humanitære prosjekter er det viktig å ha data og statistikk som viser tydelig hvilke forskjellige målgrupper som skal bli ivaretatt under hele prosjektet.)

Skolering av barn på flukt

Du har sikkert tenkt på hvordan man skal utdanne barn som er utsatt for katastrofer som sender dem på flukt. Hvordan skal de holde seg oppegående på klassiske skolefag? Matematikk f.eks, krever repetisjon. Pugging. Men hva er det å pugge hvis du ikke har noe å lære hos noen?

Tiltak, som å grunnlegge en midlertidig skole i flyktningeleirer, krever tid, penger og arbeid. Noe organisasjoner som bistår med frivillighetsarbeid må begrense. Organisasjonene må prioritere ettersom hvem som trenger utdanningen mest. Da bruker de som regel elle-melle eller hvilken av leirene som har flest bosatte. Flere barn, større oppslutning for dem. Vinn-vinn. Men ikke for alle.

Det er jo flere barn der ute. Flere barn som trenger hjelp med skolering, utdanning og «generell kompetanse» som kommer til å egne dem i livene deres fremover. Disse er enten i mindre organiserte flyktningeleirer eller så lever de som nomader i deres eget hjemland på jakt etter en plass der de er trygg, men også, naturligvis, en plass der de kan sove med tak over hodet.

Ikke ta velferden i Norge for gitt. Den kom ikke gratis. Vi har nå klart å grunnlegge en stabil, velfungerende stat med mange goder å godte på, hvor blant annet gratis skole er inkludert. Hvis noen skal hjelpe, hvorfor ikke vi?

Petter Hov Jacobsen, URO

Nasjonaldagen

Is, sang, russekort, brus. Små gleder på en ellers stor dag. Barn som drar nytte av foreldrenes løse lommebok. Akkurat denne dagen er det greit.

I dag er det fire dager siden den 202. nasjonaldagen ble feiret i Norge. Nordmenn mest ikledd skjerf, kombinert med bunader og dress, sang, hold taler og spredde generell glede. Kulden og et tynt lag med snø la seg over deler av landet og innbyggerne klagde. Enormt. Nyhets-kanaler og andre plattformer ble oversvømt av klagende nordmenn. «Kaldeste nasjonaldagen på lenge.» «Kom Mai du skjønne milde. Jaja…» Nordmenn idag er forvent. Vi legger bare ikke merke til det fordi alle er helt lik. Vi reagerer på samme måte alle sammen. Mange vil kanskje nekte for det, men alle klager uansett.

Jeg var på byen og feiret 17. Mai med en vennegjeng denne dagen. Vi var naturligvis oppgitt over snølaget som lå som et pledd over den asfalterte veien, men jeg bor i Nord-Norge så mange av dere vil sikkert påstå at vi bare måtte leve med det. Jeg sier at jeg klaget. Ganske mye. Gang på gang. I det jeg plutselig hørte en liten jentestemme si; Åhh jeg vil så veldig gjerne ha en sandwich (Sandwich-isen altså). Moren ristet på hodet og sa det var for kaldt for en is. Hun hadde naturligvis rett, men det tok ikke jenta lett på. Hun begynte å gråte. På en eller annen måte mente hun at moren hadde ødelagt dagen hennes uten å si noe fornærmende. Det var bare rett og slett for kaldt for en is. Det var da jeg skjønte det. Vi er forvent. I det jeg fikk denne lille åpenbaringen, som sikkert mange av dere har tenkt på en eller annen gang, tenkte jeg at det kunne ikke være noen bedre plass å skrive om dette enn her.

Nå begynner nemlig leksjonen.
Vi i Norge er oppvokst i et slikt miljø. Alt blir servert på et sølvfat. Vi blir oppfostret i et miljø som sier at det ikke er noe galt i å grine etter en is. Jeg har forståelse for at en 8-åring så veldig gjerne ville ha denne sandwichen, men alt jeg ber om er at dere tenker på at det er noen barn der ute som vil ha den mer. Mye mer. Spesielt de som er på flukt.

Petter H. Jacobsen, JR Vann og sanitær

Reiser til Istanbul på FNs humanitære toppmøte

Det er fredag. Håvard og jeg har reist til Istanbul for å delta på FNs humanitære toppmøte World Humanitarian Summit. Vi har fått muligheten til å være Plan International Norges ungdomsdelegater til møtet.
Dagen i dag er vår første dag i Istanbul. Vi har egentlig brukt mesteparten av dagen på å reise. Etter tre timer flytur, kom vi endelig fram i Istanbul. Etter at vi hadde ventet litt på noen av ungdomsdelegatene fra resten av verden, ble vi kjørt med taxi på Mercure Hotel.

Håvard og jeg var meget fornøyd med hotellet, det ble dagens store høydepunkt. Etter at vi hadde fått litt tid til å etablere oss på rommet i andre etasjen, gikk vi på en restaurant for å spise den beste hamburgeren som vi har smakt på lenge. Måltidet smakte, og vi satt rundt bordet og diskuterte hva vi skal fylle morgendagen med.

På lørdag gleder vi oss til å bli kjent med alle de andre internasjonale ungdomsdelegatene fra Plan International. Det kommer ungdommer fra Liberia, El Salvador og Indonesia. Vi skal bruke mye av dagen i morgen til å forberede oss til World Humanitarian Summit som starter 23-24 mai.
Etter middagen var vi utrolig mett, og la oss for å sove. Nå gjelder det å lade opp batteriene. Følg med i morgen for å vite mer om hvordan morgendagen vår blir.

Leon og
Leon og

Hva hvis du måtte flykte?

Hva hvis du måtte flykte, hva ville du tatt med deg? Det er et spørsmål det er vanskelig å relatere seg til for flesteparten av oss. Dette er nok fordi vi ikke vet hvordan det er å måtte flykte fra krig, vi har ikke opplevd krig og elendigheter. Vi vet ikke hvordan det er å måtte dra ifra alt og alle. Alt man har nært og kjært.
Det er over 60 millioner mennesker som flykter fra krig idag. Tenk på det, 60 millioner mennesker som må dra ifra nesten alt de eier. 30 millioner av dem er barn og unge.
Prøv å forestill deg hvordan du selv hadde følt deg hvis du måtte dra ifra alt du eier, hva hadde blitt viktig for deg da? Da er det kanskje lettere å relatere seg til dette spørsmålet.
Hvis jeg måtte flykte hadde jeg først og fremt tatt med meg familien min fordi de er viktige for meg. Hva med deg? Hva hadde du tatt med hvis du plutselig måtte flykte? Post det på fb siden til Plan Norge da vell, bruk en emoji som beskriver hva du hadde tatt med!!

30 millioner barn og unge i verden er på flukt. Hvis DU var flyktning, hva kunne du ikke klart deg uten? 👪💻💰📱🍔🐶? Svar med en emoji i kommentarfeltet. Fortsett diskusjonen i PlanUngdoms Facebook-gruppe.

Publisert av Plan International Norge Lørdag 23. april 2016

Selma Reinhart

Juniorrådgiver for kultur og kommunikasjon

Count Young People as Partners in Humanitarian Agenda!

Juan, 16, is from East Nusa Tenggara in Indonesia, where 11% of people are classified as poor. Juan and his friends advocate on environment and climate change issues and raise awareness on the importance of behaviour change to protect his community for future generations. Juan is one of the Plan International youth delegates who will be attending the World Humanitarian Summit in Istanbul, Turkey 23-24 May 2016. "I am so excited and proud to participate in this important event with other young people from around the world. I am really looking forward to seeing how the young people like myself will shape the agenda, how the leaders will listen to what we say, and learn how young people are involved in humanitarian action around the world."I am Juan, 16 year old boy from East Nusa Tenggara in Indonesia, where 11% of people classified as poor in Indonesia lived in 2015.

Its silent beauty comprises of beautiful mountains, hills, green forest, savanna, waterfalls, and many more. The living creatures like birds of all colour, deer, and other wild animals are fabulous but their populations are decreasing since many people are hunting them. I really want to tell the hunters to stop doing this and it has made me want to be a vegetarian. I love the beauty of my nature here. My friends and I go to the hills, swim in the waterfall or play football near my house.

Migrant child labour and drought
My friends are young people from diverse background. Some of them have been dropped out of school due to economic problem. Forced migration as child labour in other islands is a big problem, preventing children from enjoying their right to education.

A friend of mine 17 years old, he migrated to Kalimantan Island and works for a palm oil company. When I spoke to him on Facebook he missed his friends and was sad and crying when texting with me. That made me sad. He shouldn’t be in that situation.

Aside from drop out students and youth migration, another big issue affecting children and young people in my province is malnutrition. In 2015, 11 children under five years died when we were faced with a season of extreme drought. The majority of the people here are farmers, living primarily on corn and cassava grown on small plots of land. During the extreme drought, the food and water supply run out. In some areas, food is prioritised for the father over children and mothers, so the people most affected by hunger are children and women. Some children living in the most rural villages are often forces to carry water to school. Some are not even able to attend classes as they help their parents look for a supply of water.

Flooding. Erosion. Youth action.

The drought season is scary for us, we are also scared by the heavy rainy season. During the rainy season, the rivers overflow and cause erosion, like in the village where I live with my grandmother which is surrounded by hills. Last year, the erosion of the river banks was so bad that it destroyed mine and my neighbours’ houses. Since the erosion always happens every year, the youth and the local government finally agreed to work together in building bronjong, a dike along the edge of the hills and the river to prevent the erosion in the future. Since it requires many volunteers, I mobilized the youth in my village to take part. I was really happy to get the enthusiasm of my friends to work together for this program. I think it is important to engage the youth for any program run and funded by the government. With the support of young people, the programme was completed quicker and more efficiently.

Support young people to join government programmes is an entry point where young people can bring real contributions for the community. There are more young people in the world than ever before. We have the potentials and energy to take part in development. My friends in the city use technology and social media to contribute to society. Even though I am living in a more rural village, away from more developed infrastructure, I am able to contribute to my community and share this action with my friends

In Indonesia, children and young people can be active citizens through the existence of the children forum – a space for children participation in development, and Karang Taruna, a youth platform that has role to take a part in the community development. Unfortunately, due to the traditional views of some local leaders, we are not always listened to. However, it is important to have this “formal” place for children and young people to exercise our right to participate as citizens and in some areas the attitudes of local leaders are changing.

My friends and I have been promoting the issues of environment and climate change through the local radio in my community. We raised awareness on how to change our behaviour become more-friendly environment such as managing the trash, stop cutting trees, and hunting animals in the forest. I am very concerned about the destruction of nature where the living creatures lives. I want today’s young people, as the future generation, to play an important role for saving our nature. I want to become a veterinarian.

Count us as your partners!
The World Humanitarian Summit will take place in Turkey on the 23rd and 24th May, where a new agenda of humanity will be discussed by the world leaders, representatives of civil society, and young people from around the world.
I am so excited and proud to participate in this important event with other young people from around the world. I am really looking forward to seeing how the young people like myself will shape the agenda, how the leaders will listen to what we say, and learn how young people are involved in humanitarian action around the world.

I hope governments and organisations around the world will commit their support to the Compact for Young People in Humanitarian Action and:

1. Strengthen the role of young people to take action at a community level to prevent, prepare for and respond to disasters.

2. Ensure a platform is available to allow young people and leaders to meaningfully work together to implement the new humanitarian agenda globally and with local communities.

3. Work together to protect nature.

So governments, count us as your partners!

Juan, Indonesia

Satta’s story

Satta, 18, is from Liberia which endured 15 years of civil conflict. As the Liberia started the recovery process, the Ebola epidemic hit with over 10,600 cases reported and 4800 deaths. Satta is one of the Plan International youth delegates who will be attending the World Humanitarian Summit in Istanbul, Turkey 23-24 May 2016. "During the Ebola crisis, working with members of my children and youth group, we took risks to go into effected communities, informing people and carrying out public campaigns on the radio on how to prevent the spread of Ebola. We also carried out research into the number of children who had been orphaned by Ebola. I felt motivated and determine to speak out for these children and contribute to society."My name is Satta. I am 18 from Liberia and in my last year of high school.

Liberia, a developing nation, was engulfed in civil war for 15 years, a war which killed over 25,000 people including women and children, orphaning children and leaving many people disabled. Liberia has been left in a state of poverty and struggle, the war causing a serious setback for us.

Even now, over ten years later, young people in Liberia are faced with many issues, our rights on a daily basic are abused and violated, girls are been raped, boys are sexually abused, young people are used as perpetrators of violence. According to the government, in 2014, 657 children were victims of sexual and gender based violence.

On top of all of this, in 2014 we were hit hard by the Ebola crisis causing a huge catastrophe to our already poor health system and a crisis for education, as the country schools were shut down.

During the Ebola crisis, working with members of my children and youth group, we took risks to go into effected communities, informing people and carrying out public campaigns on the radio on how to prevent the spread of Ebola. We also carried out research into the number of children who had been orphaned by Ebola. I felt motivated and determine to speak out for these children and contribute to society.

Orphaned by Ebola – One Girl’s Story

During our research I met a seventeen year old girl, a student, who had lost both her parents, and nine other relatives to the evil hands of Ebola. I remember that morning, the sorrow and fear on her face, she was broken; and at first she refused to talk to me. I told her how afraid I was at first, I told her my story about my fear during the crisis, then she consented and told me her story. She said her family didn’t believe that Ebola existed.

Her father had been a nurse and contract Ebola in a local hospital. At first they believed it was Malaria and then that someone had poised him and the family. They didn’t want to take him to the Ebola Treatment Unit (ETU) as they did not believe anyone who visited the ETU came out alive. When he died the other family members washed his body and then contracted the virus and died. This continued until most of her family had died. An unknown community resident eventually reported the situation to an Ebola response team. The family members, include her, were taking to an ETU. Her four siblings died in the ETU after five days. Her and her little brother of four ears old were the only family members who survived. She told the story with tears in her eyes. I felt that sorry deep down in my heart as my eye filled with tears.

She then explained how community members then ill-treated her and refuse them from visiting or playing with their kids. “They think we will spread the disease further to others in their homes.” She said. “Our parents are dead, we don’t have family members either, how do I take care of my little brother, I’m sure we won’t get in school again, I feel like dying too” she cried.

Supporting the Women and Girls at the Forefront of the Ebola Crisis

From her story, I placed myself in her shoes; I got passionate about our project. Our research identified that over 1,500 children in my county had lost their parents to the deadly virus. These children needed families; hope, and integration into society and I wanted to help.

After campaigning and advocating on this issue, a scholarship and fund raising program called “Back to School” was launched to raise money for school items. After brining different organization together, we were able to provide five hundred scholarships to vulnerable children, orphans, and children that were affected by the Ebola virus disease, including the 17 year old girl and her little brother.

This was particularly important for the young women and girls who were at the fore front of the crisis. They were the ones taking the lead in caring for family members and relatives who were sick and could transmit the disease. They risked their lives for the safety of their families.

Girls also became vulnerable and exposed. In some cases girls had to trade their bodies to earn money for them and their families who were increasingly desperate. After the crisis the number of teenage pregnancies has increased. Even now girl’s enrollments in school are low, because of the many issues they faced including during Ebola, early marriage, teenage pregnancy rape and financial constraints.

Many girls in this situation did not think they would be able to return to school or recover from the horror experienced during the crisis. Some girls have been able to access the scholarship scheme and now the Liberian National Children’s Forum, which I am a spokesperson for and supported by Plan International, are also supporting girls and young women though peer counselling programs and sessions as a way of supporting girls in Liberia.

My Asks to Governments

During the World Humanitarian Summit in Turkey, governments and organizations around the world have the opportunity to support the Compact for Youth in Humanitarian Action. I hope this will help mobilize support for the following actions:

1. Children and young people from Ebola affected countries need more support to build their capacities and development. My education was disrupted during the Ebola Crisis, because all schools were shut down in Liberia as a way of fighting the Ebola Virus Disease. During that time I felt discouraged and afraid. This must not happen for other young people in a crisis.

2. We must be involved in actions to prevent violence against children. Young people are the ones to make the future tomorrow, our participation in national and international activities and decision making is essential to help to improve development, justice, peace and security around the world.

3. We must do more to stop early marriage and low girls enrolment in school as it is hampering the situation for girls development around the world. We want governments around the world to spend less on the military and more on girl’s health, safety and education.