BESØKET I KIZIBA REFUGEE CAMP

Da jeg var liten var jeg alltid godt plantet foran TV-en hver gang det ble vist Artistgalla og TV-aksjoner fra livet i en flyktningleir. Det ble alltid mye gråting, og en lang prat med meg selv om hvorfor verden var så urettferdig. Allerede da ble det bestemte at jeg en dag skal reise til en flyktningleir.

12873443_983843108350810_706572414_o

I dag, mange år senere, reiste jeg på mitt andre besøk i flyktningleir denne uken. Dagens leir var Kiziba Camp. Leiren ligger høyt oppe i fjellet og er 20 år gammel. Det betyr at de fleste barna er født og oppvokst i her. Forventningene mine på forhånd var ganske uklare, for hva skal man egentlig forvente? Sult, fattigdom og elendighet? Jeg var uansett ikke forberedt på det som faktisk skjedde.

Vårt første møte med barn var i en Child Friendly Space. Dette er områder som blir laget i flyktningleirer hvor barn kan leke fritt. Fire små barn kommer mot oss. I begynnelsen er de veldig skeptiske. Likevel tar det ikke lang tid før de er borte hos oss. Holder oss i hånden, sitter på fanget, stryker i håret. De ler og snakker. De forteller og forteller. Selv om jeg ikke forsto så mye kommuniserte vi likevel ganske bra.

12896445_983843268350794_396347082_o

12874126_983859795015808_282723976_o

 

12674862_983843238350797_1673733697_o

De litt eldre barna er i den rette alderen for skøyerstreker. De danser og roper. Da jeg skulle danse sammen med dem begynte de bare å le. En herlig latter som formidlet ren glede, hvor alle bekymringer er glemt. De løper rundt og kaster ball. Hver gang noen tar opp kamera eller mobil roper de «foto, foto!», løper fram og poserer med store smil til fotografen.
De prøver å lære meg litt Kinyarwanda, et av de mange lokale språkene, men hver gang jeg gjentar det de ber meg si, begynner de å le. Jeg har en liten mistanke om at de lærte meg noe helt annet enn det jeg først trodde.

12837582_777529272381726_1781431092_o

12903560_777534012381252_1320138541_o

Mange av de eldste ungdommene var nettopp ferdige med dagens eksamen, og tok seg en velfortjent pause med litt basketball. Vi fikk se på kampen, som var et spill av veldig høy kvalitet. Etter kampen tok vi oss en prat med dem. Vi fortalte hvem vi var og hva vi gjorde her, og de fortalte oss litt om seg selv og sitt liv. De beskrev forholdene i leiren, og det ble starten på klumpen som begynte å ta plass i halsen min.

12896341_983843235017464_1691404153_o

Da det var på tide å dra samlet barna seg rundt oss for klemmer og «high fives». Etter en dag fylt med latter, glede og lek hadde jeg en veldig god følelse da jeg satte meg inn i bilen for å dra. Det var ikke før vi begynte å kjøre, og barna løp etter bilen at det gikk opp for meg. Alle de leende småbarna, de tullete ungene, de engasjerte ungdommene skulle være igjen i leiren. Jeg skal hjem, de skal bli værende. Klumpen som tidligere hadde tatt plass i halsen min vår nå godt plassert. Alt de fortalte om livet i leiren, hva de manglet og savnet begynte å synke inn.

12910191_983842735017514_552894331_n

Som sagt visste jeg ikke hva jeg skulle forvente meg, men utslaget av dagen sjokkerte meg. At et sted kunne inneholde så mye glede og håp, samtidig som sorg og fortapthet gjorde veldig inntrykk på meg. Dagen har satt sine spor, både på godt og vondt.

Francine(21) driver egen frisørsalong

I 2011 gikk pengene som norske elever jobbet  inn under Operasjon Dagsverk til  et Plan-prosjekt i Rwanda. Prosjektet skulle gi flere ungdommer mulighet til å fullføre videregående utdanning av god kvalitet og til å organisere seg, uttrykke seg og lære om sine rettigheter. Pengene gikk blant annet til å  bygge to videregående skoler, gi  stipender til 200 jenter, videreutdanning av lærerer, å starte opp elevråd på en rekke skoler og fange opp jenter som var på vei til å droppe ut av skolen.

Nå går Plans rolle i prosjektet mot slutten, og myndighetene har tatt over driften av skolene. I dag var vi så heldige å få møte noen av elevene som har dratt nytte av prosjektet.

12596148_982835108451610_812519071_n

Francine er 21 år og kommer fra Bugesera-området. Hun var en av de heldige jentene som fikk stipend til yrkesutdanning gjennom OD-prosjektet. Francine valgte frisørutdanning  og har nå startet sin egen salong, som Dina fikk prøve i dag.

– Jeg visste at familien min ikke kunne forsørge meg og betale for utdanningen min, forteller Francine da vi møter henne. – Jeg startet salongen for å kunne hjelpe familien min med penger, i tillegg til å forsørge meg selv.

12721983_982834065118381_1734895350_n

– Jeg har alltid hatt lyst til å starte opp noe selv. Det er vanskelig for familien min å støtte meg økonomisk, forteller hun. Stipendet gjorde det mulig for henne å  ta fagutdanning og starte opp salongen.

Francine var en av de heldige som ble plukket ut  Så tok hun et ettårig kurs som frisør før hun var lærling i 3 måneder. – Jeg liker å jobbe som frisør, sier Francine. – I salongen klipper vi både menn og damer. Jeg har ansatt en gutt som jobber her og klipper menn.

12899730_982834045118383_1581616665_n

Nå er det rundt et år siden Francine åpnet salongen, og businessen går godt. – Til vanlig har jeg rundt 20 kunder i uken, forteller hun. I dag var det Dina som fikk være Francines kunde, og fikk en hårklipp.

I tillegg til å møte Francine snakket vi med  tre andre jenter som hadde fått stipend og nettopp fullført videregående utdanning. Alle var nå i full gang med å søke jobb. Det er godt å se at Plans arbeid gjør en forskjell og  bidrar til at ungdom får et utgangspunkt de kan bygge videre på.

«We want to thank Norway, ODW and Plan for the scholarship and the help they have given us.»

– Faith, 19 år, mottaker av stipend fra OD-prosjektet så hun fikk fullføre videregående skole.

STATUSRAPPORT FRA RWANDA

Her er en liten video fra selve reisen til Rwanda!

Dagen i dag har vært en lang, men innholdsrik dag. Vi har deltatt på en workshop kalt «Refugee emergency response learning and sharing» med representanter fra Plan over hele verden. Vi fikk være med på flere presentasjoner om Plan sitt arbeid i kriser og strategier. Senere fikk vi muligheten til å holde en egen presentasjon av URO og vår kampanje for hele teamet. Det var veldig gøy, og utrolig spennende å få være med på å gi feedback til hvordan flyktningleirer kan tilpasses bedre for ungdom og ungdomdeltakelse.

12899692_982126301855824_193432483_n
H
er poserer vi sammen med Gladys, landsdirektøren i Plan Rwanda

12476408_775942135873773_965421149_n

12895408_775972182537435_375290574_n

Etter en lang dag med workshop tok vi oss en tur ut i byen for å spise, med en fantastisk utsikt.

12498939_775942165873770_1665108868_n

Sanitære viktigheter

Som nevnt i forrige innlegg ble jeg nå nylig valgt som den nye JR for vann og sanitær. Dette var delvis frivillig kan man si. På forhånd gjorde jeg meg noen tanker om Barns Sikkerhet-stillingen og om den kunne være noe for meg. «Det er sikkert bare jeg som interesserer meg for noe så omfattende» tenkte jeg. Der tok jeg grundig feil. Samtlige av de nye JR lå på lik linje og det var vel en av grunnene til at jeg valgte å trekke meg.

Det som vi skal prioritere først er barns, ungdommers og voksnes sikkerhet. For å sette det i perspektiv må du se for deg selv i et scenario.

Du er nå strandet på en øde øy. Med intet annet enn sansene og overlevelses-instinktene dine. Det første du tenker er vel noe sånt som ly, mat og vann. Det er det du trenger for øyeblikket. Stedet du søker ly må være trygt. Maten din er vel ikke så nøye tenker du kanskje. Så lenge det er spiselig går det ned. Vannet drikker du muligens hvis det ikke er saltvann. Vannet du trenger må du sannsynligvis hente fra en eller annen bekk.

Nå sammenligner vi med flyktning situasjonen. Millioner strømmer til leirer som er spontant satt opp for å huse flest mulig. Mange kommer alene og føler visstnok en slags usikkerhet ovenfor personen som bor i samme telt. En komplett ukjent person. Dette går fullstendig ut på den ene personens sikkerhet. Det var dette jeg tenkte at jeg kunne fordype meg på hvis jeg fikk JR stillingen for barns sikkerhet. I all ettertid er jeg glad for muligheten jeg fikk som JR for vann og sanitær. 

Det gjenstår to punkter. Mat og vann. Ja, maten holder nok hvis den går ned. Ja, vannet holder nok det også dersom det ikke er saltvann. Hva skjer litt senere? Hva hvis maten kom fra et dyr som var full av bakterier? Hva hvis vannet du drakk tilfeldigvis var plassen hvor et dyr bestemte seg for å dumpe avføringen sin? (Beklager det ekle eksempelet). Spiller ingen rolle hvor lenge siden dette dyret var der, for bakterier holder ut lenge nok til at du får dem i deg. Vann og matmangel i flyktningeleirer skylder ikke alltid at det er for lite forsyninger i området, men at forsyningene til en viss grad er forgiftet av naturen. Klarer du å se sammenhengen her? Hygienen en slags sikkerhet for folk i slike situasjoner.

Kanskje det var derfor den stillingen virket så interessant?

Petter Hov Jacobsen, JR vann og sanitær

 

Barn er barn over hele verden

Jeg har prøvd å sett for meg hvordan en flyktningeleir er i flere uker, riktignok uten særlig hell. Hva det enn var jeg så for meg var farlig fjernt fra realiteten.

Det første som møtte oss var telt. Kilometervis med telt i alle størrelser, dekt av logoer. UNCHR, Røde Kors, Redd Barna og ikke minst Plan International. Å komme fra lille Inderøy til en leir med nærmere 50 000 beboere er litt av et sjokk. Forholdene så overraskende bra ut på avstand, men noe sier meg at en rask titt inn i et av teltene ville gitt meg en litt annen oppfatning.

Vi ble tilbudt gjestetoalettet, det beste de har. Det viste seg å være pit latrines, også kjent som hull i bakken med en doskål rundt. Vi gjorde vårt fornødne raskt og på huk, men det slo meg hvordan sanitærforholdene i resten av campen må være om gjestetoalettet er slik.

Over alt hvor vi gikk var det barn, og de styrtet til for å hilse på, snakke med og ikke minst ta på musungo: hvitingene. Da ei lita jente på 1-2 år i rød kjole kommer bort og tar tak i hånda mi kan jeg nærmest høre hjertet mitt knuse. Vi har sjeldent følt oss så populære før.

Jenny barnFlokk barn

Mahama er ikke preget av hverken lidelse eller elendighet. Heller tvert imot. Mahama er preget av barnelatter, av sang og dans, av fotball, av lek og til tross for en usikker fremtid, av trygghet.

DansinfDans barn

Jeg setter meg ned på huk, og det kommer nærmere et tjuetalls barn løpende mot meg. Før jeg vet ordet av det er jeg omringet. De fletter håret mitt, legger det mot sitt eget hår og sammenligner. De setter seg i fanget mitt og holder rundt meg. De ler og de holder meg i hendene. På ett tidspunkt har jeg et barn på hver finger. Og så prater vi. De på sitt språk, og jeg på mitt. Vi forstår hverandre helt fint.

Uansett hva som skjer kommer de typiske barnslige reaksjonene. De gisper, de peker, de ler og de holder hender. Uansett om de er fra Rwanda eller fra Norge.

DINAogJenny

 

Ny Juniorrådgiver for Vann og Sanitær!

Hei dere!

Siden sist har det skjedd litt! Jeg og 6 andre juniorrådgivere har fått nye stillinger i URO! Vi fikk tildelt en hel del informasjon og oppgaver! Jeg har bl.a meldt meg som møteleder til neste møte. Det gleder jeg meg til! Sammen med Karoline Schau, Juniorrådgiver for barn og klima, har vi allerede begynt planlegging av program og møtehelgens stunt. I samarbeid med de stuntansvarlige selvsagt! Er du i Oslo, og tilfeldigvis på Karl Johan den 23-24. April? Let etter oss! PS: Det er vi med de fine rosa genserne 😀

Som nevnt i tittelen er jeg den nye Juniorrådgiveren for vann og sanitær. Et omdiskutert tema. Hvor mye vann og hygienisk pleie får f.eks flyktninger i de spontan-bygde leirene? Det er jeg interessert i å vite og i løpet av denne uka skal jeg vise dere mitt perspektiv på hvordan menneskenes behov for dette bør være. Tilretteleggelsen av ferskt vann er essensielt alle og enhver.

Stay tuned!

Petter Hov Jacobsen, JR Vann og sanitær

FØRSTE DAG I RWANDA

Da var vi endelig framme i Rwanda! Etter først en fire-timers flytur til Istanbul tidlig lørdags morgen, forså å vente i fem timer på flyplassen før neste seks-timers flytur skulle begynne, var det veldig godt å ankomme hotellet i ett-tiden natt til søndag. Da vi kom på hotellet var det bare å pakke seg inn i myggnettingen før vi begge sluknet ganske fort.

12528806_774506089350711_1942192624_o

I går hadde vi en rolig start, med frokost i halv ti-tiden. Den besto av masse mat og deilig, fersk frukt. I elleve tiden dro vi til Kigali Genocide Memorial Center. Senteret åpent i 2004, 10 år etter folkemordet i Rwanda som tok livet av over 800 000 mennesker. Vi ble geleidet gjennom hele historien bak folkemordet og også hvordan folket i Rwanda har reist seg etter hendelsen. Besøket satte fryktelig mange inntrykk hos oss. Vi kunne blant annet se utstillinger av eiendeler som ble funnet ved massegraver, bilder av de drepte og mange filmer hvor etterlatte fortalte sine historier.

12421415_774506066017380_1087391353_n

Etter et heftig besøk på Memorial Center tok vi turen innom et lokalt marked hvor vi fikk handlet oss litt suvenirer og gaver til de der hjemme. På tur fra markedet kunne vi konkludere med at vi hadde handlet med oss mye forskjellig! Alt fra maracas, til mini ukuleler, til store sjal og elefanter. Fornøyd ble vi i alle fall!

RWANDA

12722756_980651678669953_158235639_o

12499244_774506076017379_1569048750_o

I dag er vi klare for en spennende dag på besøk i Mahama Refugee Camp! Leiren er relativt ny, hvor flertallet av flyktningene kommer fra Burundi grunnet uroligheter i landet. Det ligger en del tanker rundt dette besøket. Hva kan vi forvente? Hvilke inntrykk vil det være? Hva kommer vi til å få se? Vil det være noe vi kommer til å ønske vi ikke så? Hva vil være bra, hva vil ikke være fult så bra? Som sagt, mange tanker. Nå på forhånd sitter man bare her som en tom bok, som i løpet av dagen skal fylles opp med opplevelser.

Reisefeber

Jeg har tenkt og tenkt i mange uker. Jeg har sett på flere titalls bilder og videoer. Jeg har lest bøker. Jeg har prøvd å sett for meg hva som kommer til å møte oss. Men det virker umulig. Om mindre enn 24 timer sitter Dina og jeg om bord i et fly som skal frakte oss først fra Oslo til Istanbul, og så videre til Kigali i Rwanda. Her skal vi bli i nærmere ei uke for å forberede materiale til vårens kampanje.

12305480_979088878826233_2030830047_n 12421793_979088902159564_1047714917_n

Jeg både gleder meg og gruer meg, men mest av alt er jeg spent. Spent på hva som kommer til å møte oss, spent på hvordan det ser ut, spent på hvordan landet er preget av alt de har vært igjennom.

Vi kommer til å blogge underveis, og til å publisere på både Facebook og Instagram. Jeg gleder meg til å ta bilder, skrive og ellers dokumentere det vi ser, og jeg gleder meg til å kunne vise dere ting underveis.

Kvinnedagen


I dag er det 8.mars, kvinnedagen. Denne dagen er spesiell for alle kvinner. Dette er dagen kvinner skal være ekstra stolte av å være kvinner og stolte av det kvinner klarer og utrette her i verden. I dag handler det om å hylle alle kvinner som står opp og kjemper for sine egne og andres rettigheter.

Noen gutter i klassen min diskuterte i dag sammen med meg og noen andre jenter hvorfor det ikke er en dag for menn siden det er en dag for kvinner. Guttene brukte argumentet at det at kvinner har det elendig i andre deler av verden ikke angår oss, så hvorfor skulle vi bry oss om denne dagen. MEN selv om det ikke angår oss her i Norge, og selv om vi ikke har opplevd det betyr ikke det at det ikke skjer i verden. Jeg ser nesten på det som å si at; klimaendringene skjer ikke med oss, så hvorfor skulle vi bry oss. Undertrykkelse av jenter/ kvinner skjer hver dag rundt om verden. 14 millioner jenter/ kvinner blir giftet bort mot sin vilje hvert år. Jentebarn blir drept bare fordi de er jenter. Kvinner eier bare én prosent av verdens eiendom. 39 000 jenter blir utsatt for barneekteskap hver eneste dag. Vi må se på det som en helhet og ikke bare tenke på oss her i Norge.

Akkurat derfor er 8.mars kvinnedagen, for at vi skal tenke på alle kvinner i verden, for at vi skal hylle alle kvinner i hele verden, uansett hudfarge, religion eller bakgrunn. Vi må tydelig stå opp for kvinner, uavhengig av hvor de kommer fra, vi må bekjempe barneekteskap, vold mot kvinner og kjempe for deres rett til utdanning- dette fortjener alle kvinner! Gratulerer med dagen kjære alle kvinner i verden <3

Selma Reinhart, Juniorrådgiver for kultur og kommuniksjon
image